18 April 2008

Coffeefilter roses. Kaffefilter roser




Noone ever promised me a rosegarden, so I figured out, why not make one myself?
These roses, made from coffeefilters are so easy to make and quick as well! I am a pure beginner at this so my roses still look like they have been growing up under poor conditions, but practice make perfect so I'm going to dedicate my whole weekend to making lots and lots of roses. That is.. if the weather is bad. I'm off to my summerhouse by the sea this weekend with my youngest daughter. My hubby is sick with sinusinfection and my oldest is with her dadddy. So we're going to have a ball together, visiting the zoo, eating lots and lots of icecream (not me.. I'm on a diet!)and doing stuff she loves.
I used these sites for inspiration when I made these roses.
Martha Stewart
Mommy makes roses

I used distress reinkers diluted in water with a thick soft brush to color them, and my heatergun to blow them dry very quickly.




Ingen lovet meg noensinne en rosehage så jeg fant ut at jeg måtte lage en selv hvis jeg skulle få en. Disse rosene er laget av kaffefiltre og er kjappe og morsomme å lage. Og for ikke snakke om billige!! Dette er, bare for å forsvare meg, de to aller første jeg noensinne har laget så de ser deretter ut. Jeg regner meg at de blir finere når jeg får øvd meg litt. Og jeg har tenkte å dedikere helgen til roselaging. Det vil si..hvis jeg får dårlig vær. For gubben er syk og eldstemann er hos faren sin og da drar jeg og Maia ned på hytta og koser oss med skikkelig jentetur alene hun og jeg. Det tror jeg hun trenger nå etter alt som har stått på siste tiden. Og jeg gleder meg til å komme ned i frisk havbris og måkeskvulp og bølgeskrik!

Rosene er fargelagt med distress reinkere(spiced marmelade)med en tjukk myk pensel og varmepistolen for å hurtigtørke dem!
Rosene så jeg første gang for over et år siden på
Mommy makes roses
men så har hu Marta i farta borti junaiten også vist dette på tv.
Martha Stewart

14 April 2008

I was here!


Det er forunderlig det med folks behov for å etterlate seg et bevis på at man var der, et slags minnemerke. Jeg er vel har vel kanskje i større grad enn de fleste blitt bitt av den basillen og det er ikke få trær, benker, skrivepulter jeg har ramponert i mitt liv for å skrive ned mine initialer. I dag er jo ikke det noe jeg er stolt av, man har jo både blitt en del klokere og mer fornuftig med årene og i dag skjems jeg derimot over at det står "TA" på diverse trær og benker rundt i vårt ganske land.

Jeg gikk endog så langt at da grunnmuren skulle støpes på eks'ens og mitt hus så la vi ned en minnekapsel med et bilde som egentlig var utrolig morsomt av oss to og en bergkrystall i. Og fordi dette også var under min ekstreme naturterapeutisk-rettede periode så la jeg likså godt ned en ametyst, citrin, rosenkvarts og bergkrystall til i hvert hjørne. En gang om noen tusen år finner kanskje noen disse tingene og vil få seg en god latter eller hårløs skalle etter å ha klødd seg blankisset for å finne ut av hvordan i all verden ametystene har kommet akkurat dit. Om vi hadde tro på at dette skulle beskytte huset så tok vi jo grundig feil, ikke bare hadde vi oversvømmelse og brann der men ekteskapet ble også oppløst. Men hadde det jo ikke vært for det så hadde jeg jo hverken hatt Maia eller Stein i mitt liv, så kanskje var det lykkekstener likevel?

Jeg husker også at jeg og min lillebror satt og balanserte på stenderverkene på kryploftet til mor og skrev ned navn og dato på taksvillene med sprittusj like før huset selges, og jeg håper jo inderlig at de står der ennå som et evig minnemerke over alle de årene vi bodde og vokste opp i det huset. Lytter du godt hører du vel ennå latteren vår i veggene der tror jeg.

I går var det Maias tur til å sette et merke etter seg. Vi har revet ned klesskapet hennes, som sikkerkt var fra åtti tallet og dermed hadde gjort nytta si. Og så har vi satt opp et nytt et. Men før det så klarte vi å avdekke litt gammel rødblomstrede tapet og en hel vegg å skrive og tegne på. Som du ser så måtte jo både Stein og jeg tagge litt først og så var det Maia som gikk løs med tusj på veggen. At hun tegnet et monster forstår jeg ikke, da jeg aldri ville hatt en monster bak MITT klesskap!!

Det er litt artig synes jeg, å tenke på når dette neste gang kommer frem i lyset. Vi håper jo at kvaliteten på klesskapet er så godt at det holder så lenge vi skal ha huset, så da blir det kankskje en gang om femten år at det dukker opp igjen. Da er ungene ute av redet og jeg og Stein er gammel og krokete og har funnet ut at å bo i et fireetasjers hus ikke lenger er så praktisk for svake rygger og knær. Da vil kanskje Maias monster og våre kjærlighetserklæringer igjen dukke frem i lyset og muligens føler de at hvis de lytter nøye så kan de høre vår latter i veggene.



I've had a really habit in my younger years to leave a mark wherever I went. There is not few trees, benches and desks that are left unmarked from my "TA"-initials. Now I am quite embarresed over the fact that I've done that, and even if I still have the need to leave a mark I do it on my own property.

Here i Maia drawing away on the wall behind her cuboard. We took out the old one that have been there for twenty years and found some of the old red wallpaper that was there before we bought the house, and then a whole wall to draw on. Stein and I left som lovenotes for Maia there and Maia drew a monster (I would not want a monster behind my cuboard!!)and other things.

Doing this reminds me of all the other times in my life I've done similar things. Like leaving a timecapsule in my x'es house when that was build. A timecapsule with a crystal and a picture of us two in it with a date, and even a gemstone in each corner of the house.

And then on my mothers loft on the wooden beames with a marker and my brother by my side.
It's fun to think about when the next time these marks will see the light. Propbably not after Stein and I have sold the house and the kids have grown old enought to leave the nest. Who will see it? Will they think about who wrote it? Will they still hear our laughter linger in the house still after we have left?