12 October 2007

The neverending story

Dette her har visst ingen ende tror jeg. Gubbelure har nå mistet enda mere følelse i bena, men i og med at han nå kan heve benet høyere enn før, antar vi at det muligens kan komme av at han begynner å bli bedre. Vi håper i alle fall det, for nå orker vi ikke lenger å kjempe mot et system hvor det er håpløst å få tak i hjelp. Jeg måtte til akutt legehjelp i dag. Jeg har hatt økende smerter i nyrene og har nå kommet til et punkt hvor jeg ikke orket så mye mer. Jeg er satt på enda en antibiotikakur så får vi se om det kan hjelpe meg. Måtte også til kiropraktor fordi jeg har mistet mye av følelsen i begge bena mine og har veldig store ryggsmerter. Jeg er vant til dette, jeg får det en gang eller to i løpet av året. Det er egentlig bare å legge seg flatt med is, knaske piller, gå hvis man klarer det, og ta tiden til hjelp. Nå er imidlertid situasjonen slik at jeg hverken kan legge meg på is eller legge meg så lenge gubbelure er så dårlig som han er så jeg biter tenna sammen og griner som et helvete i enerom og håper at ting snart snur.
Jeg hadde jo planer om at jeg skulle klare å forberede kurs nr. to: Bakgrunnskurs, men hvis dette ikke snur veldig fort så ser det ille ut for dette kurset også. Nå kan jeg jo ikke engang sitte.

Bortsett fra dette så opplever vi at ungene feller tenner så fort at vi snart er bankerott. Stakkars unger, det må jo bli grøt i de neste fire ukene hvis det faller ut flere tenner nå. De har jo knapt noe å tygge med snart. Men vi klarer i alle fall å le og smile av slike hverdags-hendelser så det er vel håp for oss ennå.


This is a neverending story. Hubby woke up with even less feeling in his leg, but since he can lift the leg higher than before we recon it's a sign that he is actually getting better. It's hopeless getting any medical help here. I had to get an emergency appointment with the doctor today. I've had increasing pain in the kidneyarea over the last week. So I'm on yet another round of antibiotics. Again.
My lower back is playing up again, probably because of all the stress lately. I've lost some feeling in both my legs, unable to sit and quite a lot of pain. It's something I'm used to. The only thing that helps is lie down, eat painkillers, use icepacks and walk whenever I can. The only thing wrong with this regime is that the situation now is that I just can't lie down. So I keep on going, cry when I am alone and hope that things change soon.

The nice and funny thing that's happening now is that both Maia and Marte is loosing their teeth so quickly now. The toothfairy has to make quite a lot of trips here! I plan to serve porridge for the next four weeks here because there is not a lot of teeth left to bite with! I just have to take som pictures of them! It's nice to have this small dayly-life happenings to light up our lives right now.

10 October 2007

Søvn - til slutt. Sleep at last.

Endelig! Endelig en natt med søvn. Sammenhengende mer eller mindre komatøs tilstand fra elleve til åtte. For en utrolig opplevelse. At jeg sovnet på gjestesengen som sto midt i stuen hadde ingen betydning. Jeg kunne sove på en spikermatte i går. Og ikke nok med at jeg sov, men også Stein sov igjennom hele natten. I dag er han faktisk litt bedre og har ikke så mye smerter heller. Riktignok kan han ikke sitte eller gå ennå men bare det at han har færre smerter et et mirakel. Med søvn innabords blir verden en helt annen og man har plutselig litt mere overskudd enn man hadde før. Nå håper vi at smertene er på retur og at ryggen reparere seg selg også.
Noen som savner kort her? Glem det!!!! Det er ikke i mine tanker å lage et kort akkurat nå.


I've slept through the entire night! From eleven to eight. I even fell asleep on the questbed from Ikea. And I could probably even sleep on a nailbed and not mind. And even Stein slept through the entire night, the first time in almost two weeks. With some sleep behind me, I feel so much more energized. Stein has less pain today. He cant walk or stand or sit yet, but even so, with less pain, we feel very much more positive about the situation.
Do you miss some cards on this site? Forget it! It'll be some time before I'm at that point where cardmaking will be a priority
.

09 October 2007

Grusomme dager 2 - Horrible days part 2

Nok en natt et passert og også mestparten av en dag. Natten var et sammenhengende mareritt med Stein som var i ekstreme smerter og jeg var oppe mestparten av tiden for å våke over ham. Vi er helt utslitte nå.
Jeg må ringe å avbestille kurset jeg skal holde i morgen. Det skjer med en hylgrinende meg i telefonen. Jeg er så trist for å måtte avlyse kurset. Både fordi jeg vet det var et fullstappet kurs med mennesker som har gledet seg lenge til å gå på kurs, og fordi det er det kurset som er det desidert morsomste å undervise. Men jeg skjønner at det rett og slett ikke går når man må bruke hele dagen og natten på å være sykepleier å sjekke at mannen ikke har sluttet å puste.
Vi ringer primærlegen og får time umiddelbart. Ny plan: Få tatt MR umiddelbart for å se hva dett er. Tumor? Prolaps? Hvor mye? Opererbart?
Nye tabletter. Vi får tre nye typer. Dette blir ellevte typen vi forsøker på en uke.
Hvis ikke det er noe bedring innen to dager skal han innlegges på sykehus.
Ang. situasjonen her hjemme så er jo helsevesenet i dette landet basert på betydelig innsats fra familien. Vil anta det er lettere å få meg innlagt snart, og da må de jo innlegge gubben for da er det ingen som kan våke og stelle ham.

Vel hjemme igjen ringer jeg for å få øyeblikkelig hjelp til MR. Øyeblikkelig hjelp på Sentrum Røntgeninstitutt innebærer tre ukers ventetid. Jeg lurer på da hva en vanlig time innebærer av venting jeg da!
Imidlertid så får jeg omsider tak i en av Guds engler her på jorden og som tilfeldigvis jobbet på det siste instituttet jeg ringer. Hun forstår umiddelbart at dette faktisk haster og får flyttet unna plass til han. I morgen skal han da på MR. Det blir en vanvittig grusom tur å ta, med nesten to timer i bilen, mye sitting osv. Men vi vil i alle fall få et svar.

Jeg er konstant dårlig nå.Har migreneanfall hver dag og store smerter i armene og ryggen. Det er så slitsomt at jeg kommer til å trenge flere ukers ferie når dette er over. Forbannet nok skjer dette midt opp i den travleste kurs-sesongen min og jeg håper jeg ikke må avbestille flere kurs. Dette er også den travleste tiden på jobben til Stein og jeg vet han har all verdens kvaler med å ligge her å ikke kunne ordne opp i praktiske ting som vedgår jobben hans.
Lille Maia lider svært oppi det hele og klamrer seg til oss på måter hun aldri har gjort det før. Jeg forsøker veldig å gjøre hyggelige ting med henne og få dagene til å virke normale. Men nå er hun engang en svært intelligent jente som umiddelbart skjønner at de overhodet ikke er normalt. Jeg gråter over å se henne så redd og engstlig hele tiden og takker Gud for at eldstemann er trygt plassert hos eksen og langt unna det kaoset vi har her nå.

Jeg er redd og sliten. Jeg er redd for hva resultatet av MR viser i morgen. Det er tøfft å skulle være stor og voksen og ansvarsbevisst når man egentlig føler behov for å bryte helt sammen og bare blitt tatt vare på og gråte i noen dager.

08 October 2007

Grusomme dager - Horrible days

Det er tøffe dager her hos oss nå. Stein fikk en prolaps (?) i høstferien og har gått fra ille til verre og verst. Han er nå helt lammet i benet og gjennomgår rene helvetet når det gjelder smerter. Han er våken hele natten og ligger å vrir seg hvilesløst rundt i sengen for å finne en måte å forsøke å døyve de grusomme smertene på. Han stønner og brøler alt etter som, og jeg, som ligger i nærheten er like våken som han og finner heller ingen hvile. Dette er ikke en pyse av et mannfolk vi snakker om. Snarere tvert imot. En mann som er vant til mye smerter og som har skyhøy smerteterskel. Vi har vært ut og inne av legevakter og sykehus og i skrivende stund er han nok en gang på vei til legevakten. Han ble lagt inn på akutten i går men ble sendt hjem igjen. Jeg håper veldig at de legger han inn nå. For jeg synes det er uansvarlig å bare gi oss en haug med morfinbaserte stoffer med beskjed om å øke dosen etter eget forgodtbefinnende. Jeg finner meg selv våkende over han de få minuttene han sover livredd for at han skal slutte å puste pga de tablettene han går på. Jeg finner han liggende på gulvet i gangen, og på do, alt ettersom. Fordi han segner bare om etter noen få skritt. Skjelvende og med ekstreme smerter. Jeg har fått en pleiepasient her hjemme samtidig som jeg skal fungere som mamma og for min egen del. Minstemann her i huset på fem år, bare gråter og gråter og er redd og usikker på hva som skjer. Hun skjønner jo at pappa er syk og er redd for at han skal dø fra henne. Jeg trøster og trøster og når jeg er alene så gråter jeg også. For jeg er så sliten og så redd og så utmattet som jeg aldri kunne tenke at jeg skulle bli. Jeg har mer enn nok med å klare min egen sykdom til vanlig. Med dette på toppen så blir det så alt for mye.


Midt oppi det hele gleder det oss når noen har overskudd nok til å sende en sms eller tilby sin hjelp. I dagens samfunn har vel alle mer enn nok med seg selv virker det som og derfor er det så godt å vite at noen faktisk har overskudd og kjærlighet nok til å sende en sms til oss å si at de tenker på oss. Det er slike ting som gjør at Stein smiler (og jeg griner av). Vi har fått støtte fra de mest uante hold og vi føler vel at det er i slike stunder som dette, når krisen er stor og hjelpebehovet som størst at man ser hvem som er ens venner og ikke. Og så får man vel nok en gang bekreftet at blod er tynnere enn vann.

Hva som vil skje videre vet jeg ikke. Legene er jo ikke helt sikre på hva dette her er engang. Derfor håper jeg som sagt at han nå blir lagt inn så han kan utredes i forhold til dette. I og med at det ikke er antydning til bedring, tvertimot, så er jeg redd og engstlig for hva dette her er og skumle ekle tanker fyller hodet mitt når jeg er alene.
Det er smertefullt å være mamma når barna mine lider. Men det er faktisk like smertefullt å være vitne til at ens livsledsager lider.
Hvis noen vil være med å be/tenne lys/sende gode tanker til Stein, så tar vi imot all den krafen vi kan få.

I'm acually too tired to write all this in english. The short version is that Stein, my hubby is sick. He has been in and out of hospitals and emergency rooms for one ane a half week now. He is paralyzed in one of his legs and is going through extreme pains. Doctors don't know what it is, and are unable to get rid of the pains he got. He is, as I'm writing this on the way to the hospital again. My youngest daughter is crying a lot, afraid of him dying. I'm just completely exhausted. If anyone wants to join us in prair. Lit candles for him or send him good healing thoughts we will appreciate any help we can get.