09 February 2007

Jublende glad!!


Man kan juble over mye rart i livet. Over nytt hus og bli, ny Cuttlebug, nye stempler og vennskap. Men nå jubler jeg over at jeg endelig har fått min etterlengtede c-pap i hus! Den ankom i går og jeg måtte jo fyke avgårde til postkonstoret for å hente den. For de som ikke vet det så lider jeg av kronisk obstruktiv søvn apné. Det er en lidelse som stort sett rammer menn (typisk at jeg får den da...)og blir på folkemunne ofte kalt for snorkesyke. (Sjarmerende, ikke sant?)

Luftveiene mine klapper sammen under søvn, noen som forårsaker fæle ulyder og at jeg hele natten har enorme problemer med å få i meg oksygen, og at jeg jobber intenst hele natten med dette. Jeg stopper også helt opp å puste på natten, og våkner av at jeg er blå og halvt død.

Dette resulterer i at jeg blir fryktelig trett hele dagen, uopplagt, får hormonforstyrrelser, depresjon, motløshet, kraftløshet, er mye sint, og takler de kroniske smertene mine svært dårlig. Jeg sovner på rødt lys i trafikken, jeg sovner hos gjester, jeg sovner bare jeg setter meg ned et sted. Noe som jo har ført til at jeg har havnet på gale steder når jeg setter meg på toget. Det skal uovermenneskelige anstrengelser å holde seg våken, og det hele er ja.. nokså slitsomt.


Men nå.... nå kommer det som forhåpentligvis er redningen. C-pap'en min. En liten rotte av en maskin med en slange på tilboblet en plastikksak som sitter over nesen. Bundet fast med remmer rundt hodet. Det er svært usexy, ja nærmest latterkrampe-fremkallende, men hvis det kan gjøre at jeg får et bedre liv, så pytt sann! Den står å pumper oksygen ned i lungene mine hele natten med trykk slik at luftveiene ikke klarer å klappe sammen. Den er så og si helt lydløs (Ære være utviklingen! ) Men.. man må jo sove med en dingsboms rundt hodet, remmer og slanger.

Og man blir vant til det. Selv det å puste ut når noe driver å puster full storm ned i lungene dine samtidig.


I natt var første natten hjemme med maskinen. Det gikk forholdsvis greit. Jeg skjønner at det er noe man kan bli vant til etterhvert. Jeg våknet halv tre av at jeg holdt på å dø av svette. Muligens en kombinasjon med at kroppen får så mye oksygen at den fant ut at den kunne begynne å produsere litt varme kanskje og at det er uvant og anstrengende å bruke andre puste-ut-muskler enn det jeg gjorde før.

Jeg kjente i dag en underlig følelse av både å være stup trøtt. Som er helt naturlig i og med at jeg ikke sov så godt første natten. Samtidig følte jeg meg så skjerpet og klar i hodet som jeg faktisk aldri har følt meg. OG... jeg hadde IKKE HODEPINE!!!!! (Første gangen på fire uker!!!)


En kombinasjon av denne maskinen, som jo må døpes til et eller annet, og vektnedgang er nok svært gunstig for mitt livsløp. Det er jo kjent at man tar av veldig mange år av livet sitt jo lenger man går med en ubehandlet søvnapné. Nå har jeg forhåpentligvis fått satt en stopper for ødeleggelsen av mitt hjerte og jeg gleder meg til å se hvordan dette går om fem-seks uker!!


Jeg måtte bare bruke dette utrolig kule bildet. Barbie med c-pap!!

08 February 2007

Små og store mirakler

Jeg har fått oppleve mange mirakler i mitt liv, hvorav mine to barn er de to største. Min eldste datter måtte jeg halvveis rundt jordkloden for å hente før vi endelig kunne bli forenet i en gripende "fødsel".Den yngste datteren min ble til ved et mirakel og overlevde ved et mirakel. Men livet er full av små mirakler også.
Vi har en fireåring i huset som allerede har begynt å miste tennene sine. Og som sin store flotte storesøster på ni, så fikk hun de nye tennene opp, hulter til bulter. Ja, de kom opp på innersiden av gummen, på kryss og tvers.
Og vi så vel for oss åresvis med tannregulering, hvis det i det hele tatt gikk an å få rettet på elendigheten. Lite trodde vi på tannlegen som sa at de kom til å rette seg opp etterhvert. Det fikk liksom være måte på...
Men i dag, ved frokostbordet, med minstemann på fire på fanget, fikk jeg se de to hultertilbulter-tennene hennes stå side ved side akkurat der de skulle. Og jeg blir slått av det underet det jo er: Hvordan vet tennene hvor de skal bevege seg til? Hvordan har det seg at tennene som kom opp på baksiden av gummene, hvor det var stor og god boltreplass, valgte å bevege seg opp dit hvor tenner vanligvis står i munnen og plassere seg side ved side hvor det var så trangt som det kan få blitt? Hvor de må jobbe og slite for føden, bokstavelig talt, resten av livet?
Nå kan sikkert mange komme å påstå at tenner hverken har valgmuligheter eller evne til tenking. Noe jeg kan være enig i. Og det finnes sikkert veldig mange logiske svar på netopp dette. Men for meg vil det nå, og for alltid, være et stort mirakel. Jeg tror at for Maia minstemann er det også et mirakel "Mamma... når tennene ikke har bein og kan gå, hvordan kan de bevege seg da?"
Jeg blir svar skyldig.
Det er bare ett av livets mange mirakler det jenta mi, akkurat som deg, og storesøster!

07 February 2007

Magnolia


Jeg fant så fullstendig for dette stemplet fra Magnolia som ankom postkassen min for en stund tilbake. Ble veldig fornøyd med kortet!

Hvem ligner jeg på?


Jeg har jo alltid visst det. At jeg ligner litt på Portia Derossi. Hele 78% viser det seg. I alle fall i flg. http://www.myheritage.com/FP/Company/face-recognition.php Du ser likeheten ikke sant? Den er jo faktisk fantastisk slående!! (not...)

Imidlertid så synes det var rart at de ikke klarte å finne noen likhet med dette vidunderlige lille vesenet under her og noen av amerikas nye skuespillere. Rart..
Men det holder kanskje at hun er husets store skuespiller. The great dramaqueen faktisk. Hennes adferd er av og til en Oskar statuett eller to verdig! Som når hun plutselig under frokosten finner ut at hun ikke klarer å sitte oppreist lenger, fordi brødskiven er for tørr og pålegget hun valgte var feil. Hun synker sammen som om ryggraden var laget av gummi. Beina blir slappe og hun sklir med et dunk ned på gulvet mens hun klager høylytt over at hun ikke klarer å sitte lenger. For en utenforstående ville det absolutt se ut som knoklene hennes plutselig er forvandlet til gummi, men for oss som er gjenstand for hennes store skuespillertakter daglig er det bare å levere brødskiven til henne på gulvet og påpeke at da får hun ligge der til knoklene blir stive igjen, og den beste medisin for det er nettopp tørre brødskiver med galt pålegg på. Og det er jo forferdelig dumt å ha gummiknokler akkurat i dag hvor hun skal på turningen også da...
Det er rart hva som kan kurere gummiknokler.

Hva det kommer til å bli av den lille store Drama Queen'en vår er ikke godt å si. Det er kanskje godt at det ikke finnes hennes like i hele skuespillerverdenen. For da har de jaggu noe de kan vente på!