28 November 2006

Pølselabber

I dag er en skikkelig drittdag egentlig. Sånn smertehelvetesmessig. Jeg våknet opp med verking fra den ytterste fingertupp og hele veien opp til skuldrene. Det er ikke så vanvittig sterk smerte, men det er en smerte som er der hele tiden, usantanselig, bankende, sviende. Den tapper meg for all energi, jeg blir deprimert og jeg blir trist.
Maia ville som vanlig krype opp på fanget mitt etter frokosten. Vi pleier å ha fem minutter sånn nese mot nese mens vi snakker sammen, gir hverandre en klem, tuller og tøyser litt mens de andre spiser ferdig frokosten sin. Maia og jeg er ikke sånne morgenmat mennesker vi. Men i dag ble alt bare fryktelig vanskelig og fryktelig trist. Jeg klarte ikke å løfte henne opp, og jeg klarte ikke å legge henne inntill meg slik vi alltid tøyser med. "Akkurat sånn lå du når du var baby, men da var du såååå liten" pleier jeg å si mens jeg tar henne i armene og måler med fingrene hvor liten hun var.

Men i dag gikk det ikke.
Når jeg har så vondt, så er det akkurat som om alle krefter forsvinner ut av fingrene og hendene mine. Og Maia på et vis, forsto instinktivt at noe var galt, for hun begynte å stryke på kinnet mitt mens hun så på meg med store øyne. Og da klarte ikke jeg å holde meg lenger, men satt å gråt lenge og stille. Jeg gråt for smertene og jeg gråt for at jeg ikke klarer å holde på Maia lenger, ikke gre det lange håret til Marte. Selv det å gi dem en klem er vondt. Jeg gråt for redsel for fremtiden og om alt det siste i livet jeg holder fast ved skal bli borte for meg. Jeg tør ikke engang tenke tanken helt ut hvis dette skal bli slik fremtiden skal være. Jeg har blitt fratatt så uendelig mange muligheter i livet, og er så utrolig stolt over meg selv at jeg har klart å komme hit jeg er likevel. At jeg jobber som kreativ designer, at jeg holder kurs, at jeg lager kort som folk vi ha og etterspør.Og hvis dette også skal bli borte....

Det var liksom hendene jeg hadde igjen. Det var bare armene igjen på meg som fungerte. Alt annet har på en måte livet tatt fra meg i bilulykker på bilulykker. Og nå fungerer ikke de heller. Jeg er så fortvilet akkurat nå. Så uendelig trist og lei meg.

Legene MÅ kunne finne ut hva dette er!! De MÅ kunne hjelpe meg!! I dag er jo hendene dobbelt så store som i går. De er så hovne og vonde. Det strammer i dem og de er harde og vonde. Jeg nekter å la dette bli fremtiden min!

Men likevel. Det er vanskelig. Så utrolig vanskelig å være tøff og hard. For akkurat nå er jeg bare så utrolig trist og sliten. Jeg forsøker å finne styrke til å holde ut, men jeg vet ikke hvor jeg skal finne det hen. Selv det å skrive betyr å bite tenna sammen og kjenne på så forferdelig mye smerte. Smerter jeg snart ikke orker mer av.

27 November 2006

Maias juleønsker



Denne historien skjedde på lørdag, men fordi det er en så vakker historie ble den skrevet i bloggen min i dag i stedet.

Maia, fire år tror fullt og fast på julenissen. Vi har kjøpt bok til henne om nissen som vi må lese hver eneste dag. Hun kan den utenatt, men det gjør ingenting, vi må lese den likevel. Det er vel siste året hun vil tro på noen nisse, så det er noe med å bevare magien i det synes jeg. For magi er det når en liten jente tror så fullt på at julenissen vil oppfylle hennes ønsker. I alle fall noen av dem. Og den magien smitter over til hele familien.Det er nesten slik at vi har begynt å tro på nissen vi også! Det er deilig å kunne igjen kjenne igjen litt av den gode gamle julefølelsen man hadde som barn. Den tindrende lykkefølelsen man kjenner inni seg. Forventingene. Gledene. Den som bare kommer som små blaff nå som man har blitt voksen.

Og i dag var det julegrantenning på Vinterbro. Vi bestemte oss for å ta en tur. I avisen sto det til og med at nissen ville komme. Og Maia gledet seg så fælt at hun våknet halv syv i dag tidlig og lurte på om vi skulle dra snart.

Og endelig ved ettiden skulle vi dra.Og mens vi gjorde oss klare, kommer Maia med et hvitt ark og en fargeblyant og ber meg sette meg ned. For hun skal skrive ønskeliste til nissen og gi det til ham. Hun hadde først tenkt til å tegne ønskene sine, men det var så vanskelig at hun trengte skrivehjelp sa hun. Jeg synes jo det var en veldig god ide og satte meg ned med Maia stående høytidlig ved siden av meg for å diktere hva jeg skulle skrive. Og fra hennes hjerte til julenissen ble følgende ønsker skrevet ned;

"Kjære Julenissen"

Jeg ønsker meg dette til jul:

Et maleskrin
Gullark
My little pony
At Michelle, som er fjernadoptivsøsteren min i Kenya skal få strøm og en do
og at mamma blir frisk"

Hilsen Maia Charlotte xxxx xxxxx Langhus. 4 år"


Det var veldig vanskelig å skrive de to siste ønskene hennes. For øynene mine rant over av tårer og jeg ble så rørt. Det var da jeg skjønte at jeg kanskje som mamma har gjort noe riktig. At hun skjønner at jul ikke bare dreier seg om å få og få til seg selv. Men at det er andre ønsker som også er viktig. Det er godt å tenke på at hun tenker på Michelle, 3 år, som bor i en bitteliten landsby i Kenya og som ikke har strøm og do, eller noe annet for den saks skyld. Og hjertet mitt holdt på å briste når ønsket om at mamma skulle bli frisk kom. Ikke bare fordi hun ønsket det, men fordi hun også er preget av at jeg ikke er så frisk for tiden.

Maia fikk se julegrantenningen, hun ropte høyt på nissen for at han skulle komme, og hun hoppet av glede og var kjempeglad når han endelig dukket opp. Og etterpå, gikk hun høytidlig bort til han med konvolutten sin og leverte den. Og jeg håper så inderlig at nissen faktisk leser det han også. For kanskje gir det han også et litt annerledes perspektiv på julen. For julen handler ikke bare om gaver. Det handler om så veldig mye mer. Og kanskje måtte den en liten fireåring til for at vi skulle bli minnet på det.