23 October 2006

Jeg lister meg fra tå til tå



En varm barnefot sparker meg brutalt i korsryggen og jeg skjønner at Maia har kommet i sengen i løpet av natten og at det sannsynligvis er morgen. Jeg er uttrøtt. Stempeltreff i en hel helg med minimalt med søvn, mat og drikke er ikke for førtifire år gamle damer. Jeg kjenner meg som åttitåtte i stedet.
Det tar en evighet før kroppen lystrer selv om fireåringen nå står ved sengekanten å hopper opp og ned. Blodsukkeret hennes er allerede på vei mot taket fordi det tok henne nøyaktig seks sekunder å stå opp av sengen, løpe inn i stuen og hente pepperkakeboksen, for deretter å slenge et par i munnen. "Sunn frokost".. tenker jeg og føler allverdens Fedoner og Grete Roeder ser på meg med vemmelse i blikket.
Jeg klarer å mumle frem et spørsmål til henne om når hun kom inn til oss i natt å la seg i sengen og får som svar at det gjorde hun halv ni men at hun listet seg så stille fra tå til tå så vi ikke hørte henne. Jeg må smile og ser for meg et menneske som lister seg FRA tå til tå.

Nede i gangen står resultatet av en helg med stempling. Fulle bager, esker og poser med alt fra leverpostei som jeg glemte å sette inn i kjøleskapet i går, til nylagde kort, en brødskalk som heller aldri kom opp på kjøkkenet, noen tøffler og en halvspist sjokolade. For jeg spiser jo ikke sjokolade lenger. Egentlig.

For jeg slanker meg. Veldig. Det vil si. JEG slanker meg, men kroppen min vet det bare ikke. Jeg forsøker å lure den ved å spise hver eneste tredje time fra morgen til kveld. Jeg stapper innpå frukt og bær og brød og youghurt og håper at forbrenningen skal gå skyhøyt og jeg skal bli sylfide innen julaften.

Vel.. for å si det sånn så er jeg vel egentlig kjent for å både være litt naiv og veldig optimistisk også. Som du kanskje skjønner.

Men jeg har gått ned 3 kilo på to uker, så det er jo en start da. Selv for en optimist!