22 September 2006

Bursdager og oppmerksomheter


I går ble jeg riktig så gammel. Hele 44 år. Og da jeg var veldig ung, husker jeg godt at jeg synes at 44 åringer var noen gamle kjerringer. De hadde liksom ett bein i graven allerede og var ikke til å spare på. Gamle i hodet var de også. Og gikk gjerne merkelig kledd. Og så så de alltid slitne ut.

Vel...nå er jeg der selv. Med en fot i graven, skal jeg tro meg selv. Småbarnsmamma, med tusen jern i ilden, grå hår i hodet og rynker. Utenpå.
Inni føler jeg meg mirakuløst nok ut som en sånn 25åring ennå.

I går var den store dagen hvor jeg gikk over til å bli 44 år. Jeg ble vekket av et seksstemt kor som sang "Gratulerer med dagen" for meg. Det er i og for seg et stort kunststykke i og med at det var kun tre personer som sang for meg. Men i og med at alle tre er de mest umusikalske personenen som Gud noensinne har skapt, så ble det seksstemt. Og jeg våknet opp med krampelatter og et gedigent smil om munnen over det synes som møtte meg og de lydene som skjærende trengte seg inn i drømmen min. Gubben, Maia og Marte kom togende inn med et brett med marsipankake, te og cola på. Stearinlys, pakker og kort.
Det var riktig så hyggelig, selv om jeg nå sitter fast i dynetrekket hver gang jeg står opp om morgenen grunnet noen marsipanroser som er gnidd inn i sengetøyet.

Og dagen fortsatte like god som den begynte. Med knallvær, noe som i vår familie betyr at man har vært riktig så god og snill hele året. (Hva gjorde jeg feil i fjor, da det var storm, flom og drittvær?)

Det er en god følelse å legge seg for kvelden når man hatt en sånn fin dag. Når man ligger der trøtt og fornøyd og føler seg omgitt av elskelige personer som vet om deg og som bryr seg om deg. Det er jo egentlig så lite som skal til noen ganger for å vise noen at man bryr seg. Og så betyr det så uendelig mye for mottageren. Slik som for meg i går. Som fikk ti bursdagskort, og 98 bursdagshilsninger på dagen min.

Men noen ganger trenger man bare én. En liten hilsen, helt utenom bursdager og jubileer. Som kommer overraskende. Helt uten annen hensikt enn å glede. Jeg forsøker å leve etter det selv. Men jeg burde være veldig mye flinkere. Fordi jeg vet så mye det betyr for meg selv å få en slik hilsen, så betyr det sikkert like mye for andre.
Kanskje er det akkurat den lille oppmerksomheten som snur dagen fra vond til god eller humøret fra tristhet til glede.

Så oppfordringen fra meg til de som måtte lese dette er i dag å sende en sms, eller en mail eller et kort til et menneske som du rett og slett vil glede bare fordi du er glad i det mennesket og bryr deg om det. Kanskje redder du noens dag i dag?

20 September 2006

Osteorgie


Jeg skal ha stor jentefest på lørdag. Med osteorgie. Det er den årlige ost og vin-dagen med gode veninner og i dag var dagen hvor osten skulle kjøpes inn. Og som vanlig klarte jeg ikke å bestemme meg, så jeg endte opp med absolutt alle ostene de hadde i den butikken.(Bortsett fra norvegia, og geitost og sånne enkel oster som jeg ikke kaller oster engang.) Og det var riktig mange. Og riktig så illeluktende. Ja, det lukter faktisk en smule promp i hele underetasjen på huset, selv om ostene er godt pakket inn og ligger på kjølerommet til den store dagen, da de skal få lov å komme ut å temperere seg og modne. Jeg lurer på om sånn ostepromp noen gang forsvinner, eller om det blir liggende igjen i treverket på kjølerommet og forderver for evig tid alle de matvarer jeg måtte tenke på å ha der inne?
Jeg har jo hatt oster der før. Men ikke så ille som nå. Jeg må ha fått en alvorlig sterk type av arten ost denne gangen for å fremkalle en slik odør.

Jentene som kommer er i alle kategorier. Det vil si jomfruelige og garvete oste elskere. For de jomfruelige kommer det brie, creme cherie og annanas ost, som er bankers for de som tror at ost er geitost. Men for oss garvete så er det andre sorter. Da er det Svarte Sara og Gamle Ole, og franske rare oster med rare farger og rare navn som lukter fjorten ganger verre enn Gamle Ole. Men nå er jeg redd for at bare lukten i huset er nok til å skremme vannet av de jomfruelige ostespiserne.

Kanskje det bør utdeles neseklype ved inngangsdøren?
Hmm....noe å tenke på.

"Gamle Ole" er forresten et forferdelig navn å gi en ost. Jeg synes synd på all verdens Ole'r som har fått en sånn illleluktende ost oppkalt etter seg. Det må være er ren og skjær fornærmelse.

Men jeg gleder meg. Det er ingenting i verden som er bedre å sitte ved et langbord å innta ost og vin, skravle og drikke vin til sene natterstimer med gode venner. Og helst skal det regne og storme litt ute. Og så skal vi skåle mange ganger og bli mer og mer høylytte. Da er det godt å være meg.

Nå skal jeg legge meg. Om 44 minutter er jeg 44 år. Tenk det.....

19 September 2006

Hybelkaniner


Hva er det med meg og rydding? Eller kanskje de aller fleste kvinner og rydding? Hvorfor tror vi at vi hele tiden må ha et perfekt hjem, blottet for hybelkaniner og andre hårete individer for å fremstå som den perfekte husmor? Er den en slags forbannelse som er nedarvet gjennom generasjoner av lutryggede husmødre som har vasket tapetet av sine vegger for å fremstå som vellykkede? For jeg må jo innrømme at det er en stor andel av den type kvinner i mitt slektstre. Er det lut og såpevann som har trengt inn i kroppen deres og endret dna'et slik at også neste generasjon skal leve under den evige forbannelsen om at de er NØDT til å ha det perfekte hjem?'

Jeg bare undrer jeg....

Mitt hjem har den siste tiden båret preg av møkk. Ren og skjær avlsfabrikk for hybelkaniner. Blandet med litt jord og skitt i underetasjen der rørleggere, elektrikere og andre leggere har gått ut og inn i huset vårt. (Hvorfor lærer de aldri å ta av seg på beina når de går ut og inn?) Og rot. Veldig mye rot. Ekstremt mye rot. Vi har vasset i Bratzdukker og tegnesaker i nærmest alle de 22 rommene i dette huset.
Og midt oppi det hele ringer det på døren, og der står svigerfamilien.
At jeg ble glad for besøk, er vel å ta litt hardt i. Vel,... jeg ble jo glad, de er jo hyggelige. Men at de skulle være vitne til dette ekstreme kaoset, var mer enn jeg nesten kunne tåle. De måtte jo tråkke over femten par sko bare for å komme inn i gangen som før sagt var full av jord og sand. Deretter kravle opp trappene og bli mødt av en potte, et sengesett som Maia hadde brukt til å leke hus med. To døde potteplanter, og omtrent femten kilo med leker av ymse sorter.

Jeg lurer på hva de tenkte jeg.
Og jeg skulle ønske jeg ikke brydde meg om hva de tenkte.
Og jeg skulle ønske jeg i en alder av 44 år minus to dager var voksen nok til å ikke komme med unnskyldninger over rotet mitt.

Det er jo mitt hus. Jeg må jo få ha det slik jeg selv vil.
Eller tenker de at deres stakkars sønn har havnet i uføre med selve hybelkaninoppdretteren fra helvete?

Skal jeg kanksje også her komme med unnskyldninger for rotet mitt? Fortelle om en veldig syk Maia som har tatt opp sin mors tid 24 timer i døgnet siste uken, blandet med veldig syk mann som har ligget i sengen med rygg som en knotrete kjepp. Om mengder av bestillinger på stempelplatene mine som skal ut hver dag og som må pakkes og skippes, om syv søvnløse netter i strekk som har gjort selv meg litt sliten og matt? Det hadde jo i så fall vært en fin unskyldning. Men det er jo slik vårt hus ser ut rett som det er, så den unnskyldningen holder ikke i lengden likevel...

Jeg husker jeg kom ubedt til en veninne en gang for noen måneder siden. Det rådet det komplette kaos der. Jeg dumpet ned i en sofa, omgitt av tretten årganger med aviser og ukeblader, skøyv unna en haug med leker, en hund og følte meg fullstendig og komplett lykkelig og fornøyd der jeg satt. Det var en god hjemmefølelse å sitte der. Ikke en eneste negativ tanke fløy gjennom mitt hode over kaoset hennes. Tvert imot var det deilig å sitte der og jeg tenkte bare at hun har sikkert hatt en travelt i det siste fordi det var mer rotete der enn det pleier å være.

Tenker folk det om meg og mitt rot også? Tenker de at nå har Snuppeline hatt så mye å henge fingrene i at hun ikke prioriterte huset? Tenker de at Snuppeline ser faktisk veldig lykkelig ut og har sikkert masse spennende å fylle livet sitt med, foruten å rydde? Tenker de at ungene til Snuppeline ser faktisk sunne, glade og friske ut?

Eller tenker de på hvilken elendig mamma og husmor jeg må være som kan ha det slik rundt meg? Hvilket elendig menneske jeg må være som lar barne mine leke med hybelkaniner og mannen min stryke skjortene sine selv?

Jeg undres jeg.
Og ønsker at jeg ikke brydde meg.
Kanskje det skal bli målet for de neste førti årene: Å lære seg å leve i fredelig sameksistens med hybelkaniner og andre hårete individer, og ikke bry seg katta over hva andre folk sier? For jeg har så innmari lyst til at mine to jenter skal vokse opp fri for vaske og rydde nevroser.

For hva er rot? Er ikke rot i et hus bare et uttrykk for at her bor det lykkelige og kreative individer som har mere å fylle livet sitt med enn å rydde?