15 September 2006

O Jul med din glede!


O Jul med din glede. Det er tyve grader ute, jeg sitter i shorts og svetter. Humlene surrer og biene stikker, og jeg lager julekort! Galskap vil nok de aller fleste tro og mene. Men for meg er det avslapning og glede. For meg er kortlaging noe av det mest forfyllende og gledelige ting jeg kan gjøre. Og særlig nå som jeg har hatt en uke med syk Maia og Erling Skakke i huset. Da er det ekstra deilig å sette seg ned på hobbyrommet, nynne noen julesanger og tenke julekort. Nyte stillheten og roen, både utvendig og innvendig og leke meg i farger og former. Det har til og med vært så ille at jeg har drømt om kortlaging på natten. Hver natt. I en hel uke! Jeg har drømt om stemplene mine, om farger og teknikker og bare lengtet etter å skape noe. Så la gå at det er sommer ute ennå, og at vinterstormer er langt unna. Det viktigste er jo å ha det godt, er det ikke?

14 September 2006

Verdens største selvfølge


Tenk å være fire år og finne ut at man skal ha picnic i mammas og pappas seng klokken seks om morgenen! Jeg våknet at det klødde over hele kroppen og at det hørtes rare knitrelyder fra sengen min. Ved nærmere undersøkelser fant jeg ut at kløen kom fra smuler, og at knitringen var lyden av muffins nr. 7 som ble fortært av en nokså sulten Maia. Hun hadde bunkret seg opp i sengen med en pose muffins, hvorav halvparten var i hennes mage og resten i sengen.Rød saft i flaske, hvorav fordelingen mellom Maia og sengen var omtrent slik som med muffinsen, og en varm og glad jente som satt der som den største selvfølge og ønsket meg velkommen i de våknes rekker med et klapp på armen.

Som den største selvfølge i verden inntar min fireåring ektesengen med sine muffinser og rød saft. Uvitende om at samtlige av verdens Grete Roeder, Fedon Lindberger og barnepsykologer ville vridd seg i avsky. Hun sitter der i tussmørket og nyter smaken av søt muffins med perlesukker som knaser mellom tennene og ekte rød saft med millioner av kalorier mens hun studerer mamma og pappa som ligger utslått og snorker og sover.
Ååå den som var fire år igjen og kunne sitte i sengen klokken seks om morgenen mens dagen gryr å dytte hemningsløst i seg med det beste i verden. Føle seg varm og trygg og ønske en dag velkommen på en slik måte!

Men det er jo heller ikke dumt å være voksen og våkne til en blid jente med sukker rundt truten som klapper deg på armen heller da...

13 September 2006

Grip livets droppseske!




Maia sitter i sengen og har akkurat åpnet en dropseske hun aldri før har smakt. Stikker to butte fingre ned i esken og plukker opp et knallrødt mykt drops som hun dytter fort i munnen. Smaker på det en liten stund, før hun tar det ut igjen med en grimase og legger det pent på nattbordet mitt. Så gjentar hun hele prosedyren om igjen, og om igjen. Til slutt ligger det 47 klissete drops på nattbordet mitt, i en seig smørje som etterlater røde spor i treverket.

Hvorfor? Spør jeg.

Det kunne jo hende at det neste var litt bedre, svarte hun og ser uforstående på meg og min totalte ignoranse for det helt opplagte.

Jeg skulle ønske jeg hadde den optimismen og troen som hun har. Troen på at selv om et drops smaker vondt, så kan det hende at det neste, som er helt likt smaker helt annerledes. For man vet ikke før man har smakt, gjør man vel ikke?

Som voksen lærer man av erfaringer. Kanskje litt for fort? For kanskje skulle man beholde litt av barndommens klokketro på at neste drops smaker annerledes. For hvem vet, hva vi går glipp av ved å ikke prøve?

Ha en god dag!

12 September 2006

Sliiiiiiiiiiiiten


Jeg er sliten i dag. Veldig, veldig sliten. Lillemor er på femte dagen i rekonvalesensen sin, og er blitt dårligere igjen. De sa det ofte skjedde med voksne, at de ble verre etter en fire dager. Men de er et tilbakeslag når hun var så pigg i forgårs og så sutrete og plaget i dag. Det går liksom i ett hele tiden nå. Hun orker ingenting, vil bare ligge hele tiden. Klarer nesten ikke å få i seg drikke, og i alle fall ikke mat! Hun begynner allerede å bli litt tynnere. Så det blir til at jeg surrer rundt henne hele tiden. Kontinuerlig. Det er som å ha trippel vakt på sykehus. Forsøker å få i henne drikke. Stryker på ryggen og over håret. Trøster. Fikser isvann og isbiter, saft. Forsøker med loff. Vasker litt. Tar tempen.
Jeg synes ufattelig synd på henne. Særlig når jeg gjorde noe så dumt som å kikke ned i halsen hennes. Vel..... det lignet...ja..... helt ubeskrivelige ting der. Det var grønn-grått og lignet omtrent på spy. Jeg kan bare i min villeste fantasi forstå hvor ufattelig vondt det må være å ha det sånn i halsen sin.

Jeg håper hun blir bedre snart. Og jeg føler samtidig at jeg snart går på veggen. Jeg er så sliten, at bare jeg setter meg ned så sovner jeg. Sittende over avisen til og med! Men det må jo snu igjen. Snart. Håper jeg.