09 September 2006

Telefonisk kjærlighetsdrama

Min datter på ni år har fått mobiltelefon. Den er bare til å brukes hvis hun blir overfalt av en hund og blir kastet nedi et kjerr med brennesler og ligger der med to brekte ben, eller for å ringe å si at hun blir med noen hjem. For egentlig synes jeg at det er alt for tidlig at en niåring skal ha mobil. Men hvis hun ligger der i brenneslen med en siklende rabiessmittet hund over seg så er det jo greit å kunne ringe noen å si ifra hvor hun er.

Og alt var vel og greit i vårt telefoniske paradis frem til en uke siden. Da begynte det å tikke inn merkverdige meldinger. Vi forsto raskt at det var fra noen som trodde at Marte ikke var Marte. For når man får spørsmål om hvordan det gikk på kjøreprøven, så forstår man jo at det er noe feil ute å går. Jeg måtte kvele enhver lyst jeg hadde til å svare på den meldingen. Hadde jo innari lyst til å si noe om at det gikk skikkelig dritt: kræsja to biler og kjørte over en sykkel. Men så besinnet jeg meg. Førtifire år gamle damer gjør vel ikke sånt. Gjør de vel?

Men i natt toppet det seg. Jeg våknet ved tre tiden at det ringte i hennes telefon. Det vil si, det tok meg en god stund å skjønne hvorfor Schnappi das kleine Crocodil spilte på fulle mugger i vårt kjøkken. Tumlende halvnaken stuper jeg inn på kjøkkenet og får sett at det er et ukjent nr før jeg avviser oppringningen og legger meg igjen. Det tar nøyaktig den tiden det tar fra kroppen har kommet seg ned på lakenet og man har tenkt tanken at nå skal man ta på seg dyna, før Schnappi setter igang. Jeg tumler ut av sengen igjen og forbanner krokodiller og andre to og firbeinte individer.
Jeg kverker elegant krokodillen med den lydløse instillingen og går å legger meg.

Morgen.
Det har i løpet av natten vært 28 ubesvarte anrop på telefonen. Og 15 meldinger har tikket inn.
Jeg tenker stakkars-tanker til den personen som har holdt deg gående i hele natt og enda mere stakkars blir det når jeg leser meldingene. For det begynner så fint med: "Jeg tenkte jeg bare skulle sende deg en melding". Deretter kommer det et "Hei, det er meg", og så kommer "Hvordan har du det, er du alene?" etterfulgt at "Tenkte jeg skulle komme til deg". Så kjenner jeg desperasjonen til vedkommende stiger litt pga manglende svar, for nå kommer "Vil du ikke svare?", "Jeg er glad i deg!", etterfulgt av fire "Jeg er glad i deg"' til.

Jeg formelig kjenner desperasjonen til vedkommende som så lengselsfullt har drukket seg drita full igjennom natten i håp om å høre fra sin kjære uten at hun svarte. Jeg håper han var så full at han ikke kjente at han var lei seg. For det må jo være veldig trist å sende så mange meldinger uten å få noe svar. Håper han hadde et abbonement som tillot han å sende mange sms'er uten å gå fullstendig bankerott.
Så jeg sender en pen sms tilbake hvor jeg takker for de 28 oppringningene og de 15 sms'ene med det er feil nummer og vennligst stryk det nummeret fra listen.
Da får jeg enda en sms tilbake "Vil du ikke snakke med meg mer, vil du være alene?" Jeg aner sårhet stolthet og skjønner at her må sterkere midler til bruk. Vi kan jo ikke ha dette gående på min datters telefon. Så jeg ringer vedkommende. Han heter Kristian. Og er nordlending. Han også. Hva er det med nordlendinger og meg for tiden?
Han blir vekket opp og jeg skjønner at han både er bakfull og trøtt. Han tar meg øyeblikkelig for å være telefonselger. Akkurat som en telefonselger ringer noen klokken halv syv en lørdag morgen. Eller???

Jeg må deretter fortelle han til harde fakta at han har ringt til min niåring og ikke til sin kjære,og jeg hører at han bli både litt glad og veldig veldig nervøs. Jeg hører tross alt ut som den største bitchen i verden klokken halv syv om morgenen og skremte vel omtrent vannet av ham. Han unnskylder seg og rører litt rundt og jeg finner ut at det ikke er så mye mer vettugt å få ut av en ungdom klokken halv syv om morgenen etter et fylleslag og legger på.

Deretter, for sikkerthets skyld ringer jeg Netcom. Der sitter det nok en Kristian som forstår problemet. Så han gir oss et nytt nummer. Hvis det hjelper da. Jeg ser bare for meg at det nummeret vi har fått nå tilhørte en rørlegger med nattevakt. Så blir vi vekket opp av hysteriske oversvømte mennesker midt på natten i stedet.

Jeg håper ikke Kristian ikke er altfor bakfull i dag, og at han finner tilbake til sin kjære.
Nå skal jeg spise frokost.

08 September 2006

Anstrengende uke


Jeg føler jeg har løpt en hel uke. Det er i og for seg ingen uting. Man kan jo både risikere å bli i bedre form og miste noen kilo. Eller pådra seg hjerteinfarkt og kneslitasjer, etter som man ser på det postitivt eller negativt.
Jeg vet ikke helt hva jeg kommer til å pådra meg. Men jeg er sliten. Veldig sliten. Da er det vanvittig deilig å ha sin egen blogg hvor man kan klage så mye man vil uten at noen går lei.

Det begynte med at jeg var på stempelscrap-messen på Skedsmohallen i det som føles var to sammenhengende døgn av kjøpegalskap. Deretter inntok en nordlenning huset vårt i to dager for å demontere klima-anlegget for å montere nytt samt varmepumpe.

Og i og med at jeg føler meg omtrent som en fange i eget hus når det rusler fremmede rundt her, blir jeg dødsstressa av sånt. Ikke kan jeg rusle rundt i trusa når jeg vil og hvor jeg vil. Ikke føler jeg at jeg kan synge og plystre skjærende falsk mens jeg sitter på hobbyrommet, og ikke føler jeg at jeg kan prompe på do heller. I redsel for at nordlenningen skulle høre det.

Og så skulle vi til Danmark. Min gubbe og jeg skulle ha vår aller første 12 timers økt sammen siden vi ble kjent med hverandre. Hadde under enormt mye mas klart å få barnevakt og gode greier. Et døgn i Danmark, god mat, ikke gjøre noe. Bare stirre på havet og prate med hverandre. Men nei da...
Gubben kommer hjem med isjias. Ser ut som Erling Skakke og kan knapt gå. Dagen etterpå finner jeg han bevisstløs på badet. Han har svimt av mens han satt på do, knallet hodet i vasken, fått hjernrystelse, kuttet seg opp, blod over alt. Og så lege. Men det er først etter at han har besvimt en gang til. Jeg er redd. Kjemperedd.

Og om ikke det var nok så skal lille 4 åringen min i en operasjon. En mandeloperasjon. Men jeg er like redd som om det skulle være en kvadruppel bypass operasjon. Redd for henne og redd for meg og hvilke følelser jeg måtte bli konfrontert med. Men det går bra. De er kjempesøte på Volvat.

Nå sitter hun i stuen og ser på tv. Det er godt det er kanaler som viser tv døgnet rundt for barn snart. Erling Skakke ligger utstrakt på sengen og snorker så det klirrer i glassruten, og i kjelleren står det faktisk TO NYE NORDLENNINGER som skal montere elektrisiteten på anlegget. Ikke noe mer promping på meg i dag heller.

Og jeg springer frem og tilbake med is, kald saft, mere is, isbiter, spagetti rimini, mere is, dyne, pute, håndkle, is, saft, do, flere isbiter hele dagen.

Og jeg lengter mot kjedelige ensformige dager uten hendelser av noen slag.