28 November 2006

Pølselabber

I dag er en skikkelig drittdag egentlig. Sånn smertehelvetesmessig. Jeg våknet opp med verking fra den ytterste fingertupp og hele veien opp til skuldrene. Det er ikke så vanvittig sterk smerte, men det er en smerte som er der hele tiden, usantanselig, bankende, sviende. Den tapper meg for all energi, jeg blir deprimert og jeg blir trist.
Maia ville som vanlig krype opp på fanget mitt etter frokosten. Vi pleier å ha fem minutter sånn nese mot nese mens vi snakker sammen, gir hverandre en klem, tuller og tøyser litt mens de andre spiser ferdig frokosten sin. Maia og jeg er ikke sånne morgenmat mennesker vi. Men i dag ble alt bare fryktelig vanskelig og fryktelig trist. Jeg klarte ikke å løfte henne opp, og jeg klarte ikke å legge henne inntill meg slik vi alltid tøyser med. "Akkurat sånn lå du når du var baby, men da var du såååå liten" pleier jeg å si mens jeg tar henne i armene og måler med fingrene hvor liten hun var.

Men i dag gikk det ikke.
Når jeg har så vondt, så er det akkurat som om alle krefter forsvinner ut av fingrene og hendene mine. Og Maia på et vis, forsto instinktivt at noe var galt, for hun begynte å stryke på kinnet mitt mens hun så på meg med store øyne. Og da klarte ikke jeg å holde meg lenger, men satt å gråt lenge og stille. Jeg gråt for smertene og jeg gråt for at jeg ikke klarer å holde på Maia lenger, ikke gre det lange håret til Marte. Selv det å gi dem en klem er vondt. Jeg gråt for redsel for fremtiden og om alt det siste i livet jeg holder fast ved skal bli borte for meg. Jeg tør ikke engang tenke tanken helt ut hvis dette skal bli slik fremtiden skal være. Jeg har blitt fratatt så uendelig mange muligheter i livet, og er så utrolig stolt over meg selv at jeg har klart å komme hit jeg er likevel. At jeg jobber som kreativ designer, at jeg holder kurs, at jeg lager kort som folk vi ha og etterspør.Og hvis dette også skal bli borte....

Det var liksom hendene jeg hadde igjen. Det var bare armene igjen på meg som fungerte. Alt annet har på en måte livet tatt fra meg i bilulykker på bilulykker. Og nå fungerer ikke de heller. Jeg er så fortvilet akkurat nå. Så uendelig trist og lei meg.

Legene MÅ kunne finne ut hva dette er!! De MÅ kunne hjelpe meg!! I dag er jo hendene dobbelt så store som i går. De er så hovne og vonde. Det strammer i dem og de er harde og vonde. Jeg nekter å la dette bli fremtiden min!

Men likevel. Det er vanskelig. Så utrolig vanskelig å være tøff og hard. For akkurat nå er jeg bare så utrolig trist og sliten. Jeg forsøker å finne styrke til å holde ut, men jeg vet ikke hvor jeg skal finne det hen. Selv det å skrive betyr å bite tenna sammen og kjenne på så forferdelig mye smerte. Smerter jeg snart ikke orker mer av.

27 November 2006

Maias juleønsker



Denne historien skjedde på lørdag, men fordi det er en så vakker historie ble den skrevet i bloggen min i dag i stedet.

Maia, fire år tror fullt og fast på julenissen. Vi har kjøpt bok til henne om nissen som vi må lese hver eneste dag. Hun kan den utenatt, men det gjør ingenting, vi må lese den likevel. Det er vel siste året hun vil tro på noen nisse, så det er noe med å bevare magien i det synes jeg. For magi er det når en liten jente tror så fullt på at julenissen vil oppfylle hennes ønsker. I alle fall noen av dem. Og den magien smitter over til hele familien.Det er nesten slik at vi har begynt å tro på nissen vi også! Det er deilig å kunne igjen kjenne igjen litt av den gode gamle julefølelsen man hadde som barn. Den tindrende lykkefølelsen man kjenner inni seg. Forventingene. Gledene. Den som bare kommer som små blaff nå som man har blitt voksen.

Og i dag var det julegrantenning på Vinterbro. Vi bestemte oss for å ta en tur. I avisen sto det til og med at nissen ville komme. Og Maia gledet seg så fælt at hun våknet halv syv i dag tidlig og lurte på om vi skulle dra snart.

Og endelig ved ettiden skulle vi dra.Og mens vi gjorde oss klare, kommer Maia med et hvitt ark og en fargeblyant og ber meg sette meg ned. For hun skal skrive ønskeliste til nissen og gi det til ham. Hun hadde først tenkt til å tegne ønskene sine, men det var så vanskelig at hun trengte skrivehjelp sa hun. Jeg synes jo det var en veldig god ide og satte meg ned med Maia stående høytidlig ved siden av meg for å diktere hva jeg skulle skrive. Og fra hennes hjerte til julenissen ble følgende ønsker skrevet ned;

"Kjære Julenissen"

Jeg ønsker meg dette til jul:

Et maleskrin
Gullark
My little pony
At Michelle, som er fjernadoptivsøsteren min i Kenya skal få strøm og en do
og at mamma blir frisk"

Hilsen Maia Charlotte xxxx xxxxx Langhus. 4 år"


Det var veldig vanskelig å skrive de to siste ønskene hennes. For øynene mine rant over av tårer og jeg ble så rørt. Det var da jeg skjønte at jeg kanskje som mamma har gjort noe riktig. At hun skjønner at jul ikke bare dreier seg om å få og få til seg selv. Men at det er andre ønsker som også er viktig. Det er godt å tenke på at hun tenker på Michelle, 3 år, som bor i en bitteliten landsby i Kenya og som ikke har strøm og do, eller noe annet for den saks skyld. Og hjertet mitt holdt på å briste når ønsket om at mamma skulle bli frisk kom. Ikke bare fordi hun ønsket det, men fordi hun også er preget av at jeg ikke er så frisk for tiden.

Maia fikk se julegrantenningen, hun ropte høyt på nissen for at han skulle komme, og hun hoppet av glede og var kjempeglad når han endelig dukket opp. Og etterpå, gikk hun høytidlig bort til han med konvolutten sin og leverte den. Og jeg håper så inderlig at nissen faktisk leser det han også. For kanskje gir det han også et litt annerledes perspektiv på julen. For julen handler ikke bare om gaver. Det handler om så veldig mye mer. Og kanskje måtte den en liten fireåring til for at vi skulle bli minnet på det.

25 November 2006

Musevisa


Ja da måtte vi få det i år også. Det er en fast redsel som kommer hver vinter når det nærmer seg jul. Redselen for mus. Redselen grodde første gangen frem på lille juleaften 2001. Jeg satt i sofaen, sliten og trett etter å ha ordnet alt til jul. Hele huset var pyntet og gjort i stand, og når senket julefreden seg over huset. Plutselig blir stillheten brutt av en julekule som gikk i gulvet i tusen knas. Og deretter raslet det ned en julekurv og så begynte lysene høyt der oppe å svaie. Jeg spratt opp av sofaen og stirret opp mot det høye, og der!! Høyt der oppe satt en mus! Om det var skriket mitt som skremte den ned, eller hva som gjorde at den pilte ned igjen er uvisst. Men resten av julen og romjulen gikk med på å jakte mus. Den så ut til å unngå alle de fellene vi satte opp. Og dessuten hadde den skaffet hjelp, for alle dens slektninger begynte også å gjøre sitt inntog i vårt julehus.

Men kampen endte 1-0 til oss. De gikk i felle alle sammen. Greit nok å synge musevisa, men å ha dem innendørs? Neitakk!

Og så var vi musefrie en lang stund. Frem til i dag.
Jeg skulle hente en plastikkpose for å ha søppel i og stanser forundret og skuer ned på det som skulle vært en plastikkpose. Det ser minst ut som den har mottatt et par hagleladninger og det drysser plastikkrester og hele kjøkkenet. Jeg stikker hodet inn i kjøkkenskapet under vasken og ser at her har det vært en vandal. Både såperster, svamper og oppvaskbørster har blitt spist på. Ja endog frøene jeg samlet inn i fjor sommer og ikke ante hvor jeg hadde lagt, er spist opp. Og rundt det hele ligger det sikkert hundreogtjue bærsjer. Muskebærsj.

Så i dag måtte vi til pers igjen. Nye musefeller er innkjøpt. Ladet med skinke. For vi fant ut at ost var helt håpløst. Det står en felle i stuen, to i kjøkkenet og en i gangen. Foreløpig har ingen gått i fella,men vi håper i det lengste at vi skal høre de liflige lydene av en felle som smeller igjen.

Ikke det at jeg er morderisk. Men mus... de kan få være ute. Ikke inne på mitt kjøkken og vandre rundt på benken og rundt i stuen. Det får holde at vi har skrubbet og desinfisert hele kjøkkenet i dag. JEg orker ikke å gjøre det to ganger!!! Og om det aldri så mye er jul og greier, og vi synger musevisa og er så musevennlige. I fella skal den!!

Forresten så trodde jeg faktisk ikke at moderne hus hadde mus jeg. Hvor kommer de fra ? Og hvordan i hule heiteste kommer de inn i kjøkkenskapet mitt????

24 November 2006

Elkjøp.I min verden står de for verdens verste service.


Det går mot juletider og jeg har begynt å planlegge julebaksten. I alle fall i hodet mitt. Jeg har vært veldig dårlig og syk lenge nå, og er det ennå. Så jeg vet ikke om jeg orker å bake, men jeg håper at jeg i alle fall skal klare et eller annet sammen med ungene mine. For det er jo snart jul.

Det er en stund siden lokket til min Braun combimax 750 datt i bakken og brakk samt at vispen delte seg opp i sine tolv bestanddeler midt i en kakedeig, så jeg tenkte at nå var det på tide å få skaffet nye deler til kjøkken maskinen min. Hvis det gikk an da?


Så jeg leter på internet. Finner telefonnummeret til servicetelefonen på Elkjøp og ringer.
Jeg møter elektronisk svarer, som gir meg tre svaralternativer. Jeg velger. Får deretter tre svaralternativer til.
Velger igjen.

"Vi i Elkjøp jobber hele tiden. Vi svarer det så fort vi kan.
Imens kan du svare på en kundeundersøkelse. Da blir du med i trekningen av et gavekort til 300 kroner. Trykk 2 hvis du vil bli med."

Jeg trykker ingenting. Dette har jeg i alle fall ikke tid til!!!!!

Deretter sitter jeg der og sitter der og sitter der. Leeeeeenge. Det skjer ingenting.Ingen kundebehandler svarer. Det ringer, avbrutt av forsikring om at de jobber og svarer så fort de kan.
Så velger jeg at de skal ringe opp meg. Oppgir telefonnr. mitt å legger på.

Venter.Sitter på internet for å forsøke å finne ut noe om Braun combimax 750.

Så ringer det hos meg.
Nok en elektronisk svarer.
"Du har oppgitt at du vil bli oppringt av Elkjøp, hvis du vil dette ennå trykk 1"
Jeg trykker.
"Du vil nå bli satt over til en kundebehandler!
jippi.. tenker jeg...
Og sitter å venter og venter og venter..... det ringer og ringer.. Ingen tar telefonen. Hva er vitsen med å blir ringt opp av en ledig kundebehandler når det ikke er en ledig kundebehandler??? Dette var jo temmelig merkelig synes jeg.

Endelig svarer Eva Beathe eller hva hun het.
-"Hei, dette er Tonje XXXX. Jeg lurer på om det går an å få tak i ekstrautstyr til min Braun combimax 750 da et lokk og en visp er ødelagt?"

"Det vet jeg ikke. Det må du ringe butikken å høre"

-"Javel, men hvorfor er dere kundeservice hvis dere ikke vet dette da?"

"Nei, vi svarer ikke på sånnt vi. Du må ringe butikken, eller importøren. Men de er stengt nå"

Jeg blir liksom litt svar skyldig. Da dette er noe av det dummeste jeg faktisk har hørt på lenge. Jeg blir litt satt ut egentlig.... Siste jeg ringte en importør som jeg hadde fått oppgitt av Elkjøp fikk jeg nemlig huden full av importøren som lurte på hvorfor i hule heiteste jeg ringte dit!!??? Jeg måtte jo ringe Elkjøp!! Så jeg kvier meg nå også for å ringe en importør igjen å få huden full igjen. Dessuten er de jo steng.

Så jeg går inn på internet igjen å finner telefonnr. som står oppført på Elkjøp Vinterbro.
Der tar de telefonen med en gang.
Jeg blir glad!
-" Hei, det er Tonje XXXX, jeg lurer på om det går an å få kjøpt nye deler til min Braun combimax 750 da noen av delene har gått istykker?"

"Vent litt, så skal jeg sette deg over til kundeservice.."

- "Men...."
Og så har jeg blitt satt over til kunderservice igjen. Jeg legger på før jeg igjen møter Mr. automatisk telefonsvarer.

Jeg ringer derfor opp Elkjøp Vinterbro nok en gang og snakker veldig fort slik at hun ikke skal rekke å sette meg over til kunderservice før jeg har snakket ferdig.

-"Hei, det meg igjen, Tonje XXXX. Jeg ringte akkurat i sted å ble satt over til kunderservice. Det er bare det at jeg akkurat har sittet å ventet på kunderservice en halvtime for å få vite at jeg må ringe butikken! Du skjønner det gjelder et lokk og en visp til en Braun combimax 750 som jeg trenger nytt av, da det er ødelagt. Og jeg vet ikke om det går an å få tak i deler til dem ennå?"

"Da må du ringe kundeservice!

-" ...men du skjønner at det har jeg gjort allerede, og du har satt meg over dit også, men de kan ikke hjelpe meg. De sier jeg må ringe butikken."

" Men det er kundeservice som skal svare på dette."

-"Men det gjør de jo ikke!"

"Men det skal de. Jeg kan ikke hjelpe deg jeg."

-"Men når kundeservice ikke kan hjelpe meg, og du ikke kan hjelpe meg, hva skal en kunder gjøre for å få svar på et spørsmål da?"
Jeg kjenner jeg faktisk nesten er på gråten.

"Men det er kunderserice som skal hjelpe deg!"

-"Men de gjør det jo ikke! Dette var jo ikke så god kundeservice synes jeg! Der er jo ingen som kan svare på dette her jo!"

"Det er bare sånn det er det. Du kan jo forsøke å gå i butikken å høre"

-"Mener du virkelig at jeg må sette meg i bilen og kjøre avgårde å stå i kø i butikken å vente på en ledig selger for å få greie på om en del kan skaffes? Jeg må møte opp FYSISK i butikken bare for å få et svar på et spørsmål?????"

"Ja det er helt vanlig det"

-"Hm... kanskje jeg da burde henvende meg til Forbrukerinspektørene eller noe slikt jeg da.. for dette var skikkelig dårlig kunderservice synes jeg!"

"ja, det kan du jo gjøre. Ha det!"

Og så legger hun på.

Jeg må nå altså sette meg i bilen. Kjøre flere kilometer. Bruke masse bensin, tid, krefter for å dra på Elkjøp Vinterbro for å skaffe et svar på et spørsmål. Jeg trodde verden hadde kommet litt lengre jeg. Hva er vitsen med kundeservice og telefoner hvis man likevel må oppsøke stedet. Hva hvis jeg hadde bodd i Indre Alta hvor det er femten mil til nærmeste Elkjøp? Hva gjør man da??????
Dette er jo totalt meningsløst. Elkjøp må være den desidert dårligste service bedriften som finnes i dette langstrakte landet. Når man faktisk ikke engang kan få svar på om deler finnes til et produkt man har kjøpt, men at de krever at du må kjøre ditt fysisk for å få greie på det. Hvor er serviceintillingen? Hvor er miljøhensynet?
Jeg er sikkert på jeg... at hvis jeg først hadde fått bestillt delene. Så hadde jeg kunne fått dem levert på døren. (Mot et klekkelig beløp) men for å bestille dem må jeg altså møte opp fysisk i butikken?
Den er tøff. Jeg kjenner jeg både blir trist, og sint. Sint for at systemet er slik og sorgfull og trist fordi jeg er så dårlig at det betyr at jeg kanskje ikke får gjort dette.

Elkjøp. Dere skårer ti av ti oppnåelige i dårlig service i min blogg.

23 October 2006

Jeg lister meg fra tå til tå



En varm barnefot sparker meg brutalt i korsryggen og jeg skjønner at Maia har kommet i sengen i løpet av natten og at det sannsynligvis er morgen. Jeg er uttrøtt. Stempeltreff i en hel helg med minimalt med søvn, mat og drikke er ikke for førtifire år gamle damer. Jeg kjenner meg som åttitåtte i stedet.
Det tar en evighet før kroppen lystrer selv om fireåringen nå står ved sengekanten å hopper opp og ned. Blodsukkeret hennes er allerede på vei mot taket fordi det tok henne nøyaktig seks sekunder å stå opp av sengen, løpe inn i stuen og hente pepperkakeboksen, for deretter å slenge et par i munnen. "Sunn frokost".. tenker jeg og føler allverdens Fedoner og Grete Roeder ser på meg med vemmelse i blikket.
Jeg klarer å mumle frem et spørsmål til henne om når hun kom inn til oss i natt å la seg i sengen og får som svar at det gjorde hun halv ni men at hun listet seg så stille fra tå til tå så vi ikke hørte henne. Jeg må smile og ser for meg et menneske som lister seg FRA tå til tå.

Nede i gangen står resultatet av en helg med stempling. Fulle bager, esker og poser med alt fra leverpostei som jeg glemte å sette inn i kjøleskapet i går, til nylagde kort, en brødskalk som heller aldri kom opp på kjøkkenet, noen tøffler og en halvspist sjokolade. For jeg spiser jo ikke sjokolade lenger. Egentlig.

For jeg slanker meg. Veldig. Det vil si. JEG slanker meg, men kroppen min vet det bare ikke. Jeg forsøker å lure den ved å spise hver eneste tredje time fra morgen til kveld. Jeg stapper innpå frukt og bær og brød og youghurt og håper at forbrenningen skal gå skyhøyt og jeg skal bli sylfide innen julaften.

Vel.. for å si det sånn så er jeg vel egentlig kjent for å både være litt naiv og veldig optimistisk også. Som du kanskje skjønner.

Men jeg har gått ned 3 kilo på to uker, så det er jo en start da. Selv for en optimist!

12 October 2006

Skogstur med innlagt dramatikk


Jeg gikk meg vill i går. Trodde aldri det kunne skje et voksent menneske med kart og kompass. Men det gjorde det.

Jeg mistet på et eller annet tidspunkt stien jeg gikk på, og det var begynnelsen til elendigheten. Jeg forsøkte meg hele tiden å orientere meg, men det var umulig. For kart og terreng stemte rett og slett ikke i det hele tatt! Jeg gikk rundt for å forsøke å finne ut hvor jeg var, og med det rotet jeg meg enda mere vekk. Til slutt var jeg helt og totalt fortapt i en gedigen milevid skog langt fra mennesker på en liten kolle omgitt av så tett vegetasjon at jeg ikke klarte å komme ut igjen. Så der satt jeg på den kollen og det eneste jeg så var himmelen.

Panikken tok mer og mer overhånd. Jeg er ellers et rolig menneske, men etter to og en halv time med villgåing var jeg både sliten, trøtt og våt. Og veldig fortvilet.
Jeg hadde heldigvis med meg mobiltelefon. Og enda mer heldig : Det var dekning der! Jeg fikk ringt mannen og fortalt at jeg sto alene midt inni en stor skog og ikke visste hvor jeg var hen. Han fikk roet meg ned, mens jeg tørket tårene og jeg ble såpass klar i hodet igjen at jeg fikk forsøkt nok en gang å komme meg ut av villnisset. Det hjalp på en måte å vite at noen andre visste at jeg ikke visste hvor jeg var. Det var så godt å høre stemmen til noen.

Jeg kom meg endelig, etter mye gåing inn på en sti. Og ut i fra teorien om at de fleste stien leder til noe, så begynte jeg å gå på den, selv om den faktisk gikk i helt feil retning i forhold til hva jeg hadde ønsket den skulle. Og til slutt kom jeg ut på en stor vei og var reddet. Skoene hadde forresten på turen gått i oppløsning så jeg hadde ikke såler igjen på skoene da jeg kom hjem. Føtttene hadde også gått mer eller mindre i oppløsning. Jeg hadde fått sår og kutt og utallige stikk etter edderkopper og hjortefluer. Jeg hadde vært ute å gått i seks samfulle timer, og i om med at jeg egentlig er et ekstremt skrøpelig individ, så fikk jeg betale for det ved at jeg ikke klarte å bevege en muskel resten av dagen.
Det verket og banket i alle muskler og ledd og jeg følte meg som tusenogåtti år gammel.


Så nå vet gubben om min orienteringshemmelighet. Men han var like imponert for det da! Jeg gikk i alle fall til sølv i går. Men det gjenstår 108 poeng før jeg tar gull. I dag skal jeg IKKE ut å gå. Kanskje i moren. Hvis jeg klarer å komme meg ut av sengen.

09 October 2006

Ut i skogen, opp i trærne


Jeg har en hemmelighet på gang. Det er en hemmelighet så lenge ikke gubben i huset leser bloggen min, noe jeg tviler sterkt på at han noensinne har tid til. Jeg driver nemlig å orienterer meg i det skjulte. I skogen.

Det har seg nemlig slik at familien driver med turorientering. Men i år har det vært dårlig med den saken. I helgen som gikk innså vi med skrekk og gru at vi bare hadde vært ute å gått to ganger, og at vi ikke engang hadde nok poeng til å få bronsemedalje engang.

Så derfor har jeg funnet ut at jeg skal gå for gull. Alene. Midt på dagen. Jeg sniker meg ut ved titiden om morgenen, med ryggsekk, matpakke, varm te, kniv, fyrstikker, mobiltelefon, jaktstøvler, rød genser (Det er midt i jaktseseongen så jeg vil helst ikke bli tatt for å være en elg!) samt kart og kompass og kjører ut til de forskjellie terrengene og løper vill og gal ut i skogen for å lete etter poster.

I dag vadet, gikk, løp og bannet jeg i to og en halv time bare avbrutt av en pause ved post 27. Det var et helvetes terreng å gå i, det virker som om all den nedbøren som har falt de siste døgnene bare har falt i det terrenget jeg gikk i. Derfor ble denne turen også veldig dyr. Fordi jeg kom hjem med klissvåte støvler og måtte kjøre en tur til SmartClub for å kjøpe støveltørkere i tillegg. Som jeg i skjul har montert i kjelleren i et rom jeg ikke bruker, slik at mannen ihuset ikke skal begynne å lure hvorfor jeg har så våte støvler.

Men... det er et men oppi det hele. Det er nemlig slik at jeg kun har en uke igjen før de tar ned alle postene for vinteren. Det betyr at jeg må gå hver eneste dag denne uken her for å rekke å gå til gull!

Jeg gleder meg til å se ansiktet til gubben når jeg fredag kveld kan proklamere at jeg har gått til gull!

29 September 2006

Høstferie

Jeg har ikke blogget noe på en stund. Har vært enten veldig sliten eller så har jeg brukt det lille jeg har av energi til å lage ferdig noen kort for en butikk, samt å ordne istand kort til kurs og lage kursmateriell.

Nå står høstferien for døren. Hele huset er snudd på hodet mens vi desperat leter etter støvler, regntøy, anorakker, tjukke gensere, familiespill, og dvd'er vi ikke har sett. Her skal det pakkes for alle eventualiteter. Regn, storm eller solskinn.
Det skal bli godt å komme seg vekk. Men kjenner jeg meg selv rett så kommer jeg til å slukne brått av fjelluften å ikke våkne før om tre dager og da er jo halve ferien allerede over.

Vi skal feire bursdag på fjellet også. Eldstemann har sin 9 års dag der oppe. Vi har kjøpt gaver allerede, så får vi ordnet istand med kaffe på sengen og kake og brus på selve dagen. Det blir stort barneselkap når vi kommer hjem igjen.

24 September 2006

Jentene, Gamle Ole og Gummihjelmen.


I går var den store dagen med jentene og gamle Ole i skjønn forening. Ååå som jeg gledet meg til det. Ikke bare skulle jeg forene en haug med jenter som jeg var litt usikker på om gikk sammen sosialt, men jeg skulle også servere Gamle Ole og alle slektningene hans til en jomfruelig samling jenter.

Jeg hadde en uforglemmelig kveld. Ikke bare fordi huset luktet promp og jeg måtte ut for å trekke frisk luft med jevne mellomrom. Men like mye fordi det var en festlig gjeng jeg hadde samlet som aldri hadde et stille øyblikk mellom seg. Det absolutte høydepunktet var nok når Benthe reiste seg opp for å holde verdens mest rørende tale om vennskapet vårt. Da grein jeg. For Benthe og jeg har verdens yngste vennskap. Men likevel et så utrolig nydelig og godt et. Jeg er veldig glad i Bente, som jeg er i mange av vennene mine, og jeg gleder meg over å ha blitt kjent med henne. Jeg føler meg så priviligert, så ydmyk over å ha blitt kjent med henne. Over de måtene hun beriker livet mitt med latter og ettertanke.

Og latter skulle det bli. Det er jo en kjent sak blandt disse jentene at jeg har det med å få ting i hodet. Slik som jernstenger og andre flyvende objekter. Derfor er det for lenge siden kastet ut et forslag om at jeg burde ha meg en gummihjelm. For beskyttelse. Til det daglige antrekket!
Og etter talen, ba Benthe meg lukke øynene. Jeg gjorde så, og fikk deretter plassert noe på hodet. Deretter lukke dem opp igjen, mens alle hylte av latter. Og der fikk jeg se det: En eget designet Gummihjelm bare til meg!! Med mikroperler, stempler, gummi, blomster og alt hva som hører til! Den var rett og slett fantastisk... merkelig/morsom/hysterisk!!!
Jeg må tilstå. Det er bare Benthe og ingen andre som kunne ha funnet på noe slikt!! Hun har til og med brukt de fargene som hun forbinder mest meg meg!

Kvelden fortsatte med karaoke med skjeive toner til naboens sannsynligvise søvnløse fortvilelse. Karaoken begynte klokken to, bare for å si noe om hvordan vi lå an i løype.
Og da vi endelig krøyp i køya på morgenkvisten mens fuglene sang, var det med et gedigent smil om munnen. Jeg håper alle hadde det fint. Jeg hadde det i alle fall helt og totalt knall!!

22 September 2006

Bursdager og oppmerksomheter


I går ble jeg riktig så gammel. Hele 44 år. Og da jeg var veldig ung, husker jeg godt at jeg synes at 44 åringer var noen gamle kjerringer. De hadde liksom ett bein i graven allerede og var ikke til å spare på. Gamle i hodet var de også. Og gikk gjerne merkelig kledd. Og så så de alltid slitne ut.

Vel...nå er jeg der selv. Med en fot i graven, skal jeg tro meg selv. Småbarnsmamma, med tusen jern i ilden, grå hår i hodet og rynker. Utenpå.
Inni føler jeg meg mirakuløst nok ut som en sånn 25åring ennå.

I går var den store dagen hvor jeg gikk over til å bli 44 år. Jeg ble vekket av et seksstemt kor som sang "Gratulerer med dagen" for meg. Det er i og for seg et stort kunststykke i og med at det var kun tre personer som sang for meg. Men i og med at alle tre er de mest umusikalske personenen som Gud noensinne har skapt, så ble det seksstemt. Og jeg våknet opp med krampelatter og et gedigent smil om munnen over det synes som møtte meg og de lydene som skjærende trengte seg inn i drømmen min. Gubben, Maia og Marte kom togende inn med et brett med marsipankake, te og cola på. Stearinlys, pakker og kort.
Det var riktig så hyggelig, selv om jeg nå sitter fast i dynetrekket hver gang jeg står opp om morgenen grunnet noen marsipanroser som er gnidd inn i sengetøyet.

Og dagen fortsatte like god som den begynte. Med knallvær, noe som i vår familie betyr at man har vært riktig så god og snill hele året. (Hva gjorde jeg feil i fjor, da det var storm, flom og drittvær?)

Det er en god følelse å legge seg for kvelden når man hatt en sånn fin dag. Når man ligger der trøtt og fornøyd og føler seg omgitt av elskelige personer som vet om deg og som bryr seg om deg. Det er jo egentlig så lite som skal til noen ganger for å vise noen at man bryr seg. Og så betyr det så uendelig mye for mottageren. Slik som for meg i går. Som fikk ti bursdagskort, og 98 bursdagshilsninger på dagen min.

Men noen ganger trenger man bare én. En liten hilsen, helt utenom bursdager og jubileer. Som kommer overraskende. Helt uten annen hensikt enn å glede. Jeg forsøker å leve etter det selv. Men jeg burde være veldig mye flinkere. Fordi jeg vet så mye det betyr for meg selv å få en slik hilsen, så betyr det sikkert like mye for andre.
Kanskje er det akkurat den lille oppmerksomheten som snur dagen fra vond til god eller humøret fra tristhet til glede.

Så oppfordringen fra meg til de som måtte lese dette er i dag å sende en sms, eller en mail eller et kort til et menneske som du rett og slett vil glede bare fordi du er glad i det mennesket og bryr deg om det. Kanskje redder du noens dag i dag?

20 September 2006

Osteorgie


Jeg skal ha stor jentefest på lørdag. Med osteorgie. Det er den årlige ost og vin-dagen med gode veninner og i dag var dagen hvor osten skulle kjøpes inn. Og som vanlig klarte jeg ikke å bestemme meg, så jeg endte opp med absolutt alle ostene de hadde i den butikken.(Bortsett fra norvegia, og geitost og sånne enkel oster som jeg ikke kaller oster engang.) Og det var riktig mange. Og riktig så illeluktende. Ja, det lukter faktisk en smule promp i hele underetasjen på huset, selv om ostene er godt pakket inn og ligger på kjølerommet til den store dagen, da de skal få lov å komme ut å temperere seg og modne. Jeg lurer på om sånn ostepromp noen gang forsvinner, eller om det blir liggende igjen i treverket på kjølerommet og forderver for evig tid alle de matvarer jeg måtte tenke på å ha der inne?
Jeg har jo hatt oster der før. Men ikke så ille som nå. Jeg må ha fått en alvorlig sterk type av arten ost denne gangen for å fremkalle en slik odør.

Jentene som kommer er i alle kategorier. Det vil si jomfruelige og garvete oste elskere. For de jomfruelige kommer det brie, creme cherie og annanas ost, som er bankers for de som tror at ost er geitost. Men for oss garvete så er det andre sorter. Da er det Svarte Sara og Gamle Ole, og franske rare oster med rare farger og rare navn som lukter fjorten ganger verre enn Gamle Ole. Men nå er jeg redd for at bare lukten i huset er nok til å skremme vannet av de jomfruelige ostespiserne.

Kanskje det bør utdeles neseklype ved inngangsdøren?
Hmm....noe å tenke på.

"Gamle Ole" er forresten et forferdelig navn å gi en ost. Jeg synes synd på all verdens Ole'r som har fått en sånn illleluktende ost oppkalt etter seg. Det må være er ren og skjær fornærmelse.

Men jeg gleder meg. Det er ingenting i verden som er bedre å sitte ved et langbord å innta ost og vin, skravle og drikke vin til sene natterstimer med gode venner. Og helst skal det regne og storme litt ute. Og så skal vi skåle mange ganger og bli mer og mer høylytte. Da er det godt å være meg.

Nå skal jeg legge meg. Om 44 minutter er jeg 44 år. Tenk det.....

19 September 2006

Hybelkaniner


Hva er det med meg og rydding? Eller kanskje de aller fleste kvinner og rydding? Hvorfor tror vi at vi hele tiden må ha et perfekt hjem, blottet for hybelkaniner og andre hårete individer for å fremstå som den perfekte husmor? Er den en slags forbannelse som er nedarvet gjennom generasjoner av lutryggede husmødre som har vasket tapetet av sine vegger for å fremstå som vellykkede? For jeg må jo innrømme at det er en stor andel av den type kvinner i mitt slektstre. Er det lut og såpevann som har trengt inn i kroppen deres og endret dna'et slik at også neste generasjon skal leve under den evige forbannelsen om at de er NØDT til å ha det perfekte hjem?'

Jeg bare undrer jeg....

Mitt hjem har den siste tiden båret preg av møkk. Ren og skjær avlsfabrikk for hybelkaniner. Blandet med litt jord og skitt i underetasjen der rørleggere, elektrikere og andre leggere har gått ut og inn i huset vårt. (Hvorfor lærer de aldri å ta av seg på beina når de går ut og inn?) Og rot. Veldig mye rot. Ekstremt mye rot. Vi har vasset i Bratzdukker og tegnesaker i nærmest alle de 22 rommene i dette huset.
Og midt oppi det hele ringer det på døren, og der står svigerfamilien.
At jeg ble glad for besøk, er vel å ta litt hardt i. Vel,... jeg ble jo glad, de er jo hyggelige. Men at de skulle være vitne til dette ekstreme kaoset, var mer enn jeg nesten kunne tåle. De måtte jo tråkke over femten par sko bare for å komme inn i gangen som før sagt var full av jord og sand. Deretter kravle opp trappene og bli mødt av en potte, et sengesett som Maia hadde brukt til å leke hus med. To døde potteplanter, og omtrent femten kilo med leker av ymse sorter.

Jeg lurer på hva de tenkte jeg.
Og jeg skulle ønske jeg ikke brydde meg om hva de tenkte.
Og jeg skulle ønske jeg i en alder av 44 år minus to dager var voksen nok til å ikke komme med unnskyldninger over rotet mitt.

Det er jo mitt hus. Jeg må jo få ha det slik jeg selv vil.
Eller tenker de at deres stakkars sønn har havnet i uføre med selve hybelkaninoppdretteren fra helvete?

Skal jeg kanksje også her komme med unnskyldninger for rotet mitt? Fortelle om en veldig syk Maia som har tatt opp sin mors tid 24 timer i døgnet siste uken, blandet med veldig syk mann som har ligget i sengen med rygg som en knotrete kjepp. Om mengder av bestillinger på stempelplatene mine som skal ut hver dag og som må pakkes og skippes, om syv søvnløse netter i strekk som har gjort selv meg litt sliten og matt? Det hadde jo i så fall vært en fin unskyldning. Men det er jo slik vårt hus ser ut rett som det er, så den unnskyldningen holder ikke i lengden likevel...

Jeg husker jeg kom ubedt til en veninne en gang for noen måneder siden. Det rådet det komplette kaos der. Jeg dumpet ned i en sofa, omgitt av tretten årganger med aviser og ukeblader, skøyv unna en haug med leker, en hund og følte meg fullstendig og komplett lykkelig og fornøyd der jeg satt. Det var en god hjemmefølelse å sitte der. Ikke en eneste negativ tanke fløy gjennom mitt hode over kaoset hennes. Tvert imot var det deilig å sitte der og jeg tenkte bare at hun har sikkert hatt en travelt i det siste fordi det var mer rotete der enn det pleier å være.

Tenker folk det om meg og mitt rot også? Tenker de at nå har Snuppeline hatt så mye å henge fingrene i at hun ikke prioriterte huset? Tenker de at Snuppeline ser faktisk veldig lykkelig ut og har sikkert masse spennende å fylle livet sitt med, foruten å rydde? Tenker de at ungene til Snuppeline ser faktisk sunne, glade og friske ut?

Eller tenker de på hvilken elendig mamma og husmor jeg må være som kan ha det slik rundt meg? Hvilket elendig menneske jeg må være som lar barne mine leke med hybelkaniner og mannen min stryke skjortene sine selv?

Jeg undres jeg.
Og ønsker at jeg ikke brydde meg.
Kanskje det skal bli målet for de neste førti årene: Å lære seg å leve i fredelig sameksistens med hybelkaniner og andre hårete individer, og ikke bry seg katta over hva andre folk sier? For jeg har så innmari lyst til at mine to jenter skal vokse opp fri for vaske og rydde nevroser.

For hva er rot? Er ikke rot i et hus bare et uttrykk for at her bor det lykkelige og kreative individer som har mere å fylle livet sitt med enn å rydde?

15 September 2006

O Jul med din glede!


O Jul med din glede. Det er tyve grader ute, jeg sitter i shorts og svetter. Humlene surrer og biene stikker, og jeg lager julekort! Galskap vil nok de aller fleste tro og mene. Men for meg er det avslapning og glede. For meg er kortlaging noe av det mest forfyllende og gledelige ting jeg kan gjøre. Og særlig nå som jeg har hatt en uke med syk Maia og Erling Skakke i huset. Da er det ekstra deilig å sette seg ned på hobbyrommet, nynne noen julesanger og tenke julekort. Nyte stillheten og roen, både utvendig og innvendig og leke meg i farger og former. Det har til og med vært så ille at jeg har drømt om kortlaging på natten. Hver natt. I en hel uke! Jeg har drømt om stemplene mine, om farger og teknikker og bare lengtet etter å skape noe. Så la gå at det er sommer ute ennå, og at vinterstormer er langt unna. Det viktigste er jo å ha det godt, er det ikke?

14 September 2006

Verdens største selvfølge


Tenk å være fire år og finne ut at man skal ha picnic i mammas og pappas seng klokken seks om morgenen! Jeg våknet at det klødde over hele kroppen og at det hørtes rare knitrelyder fra sengen min. Ved nærmere undersøkelser fant jeg ut at kløen kom fra smuler, og at knitringen var lyden av muffins nr. 7 som ble fortært av en nokså sulten Maia. Hun hadde bunkret seg opp i sengen med en pose muffins, hvorav halvparten var i hennes mage og resten i sengen.Rød saft i flaske, hvorav fordelingen mellom Maia og sengen var omtrent slik som med muffinsen, og en varm og glad jente som satt der som den største selvfølge og ønsket meg velkommen i de våknes rekker med et klapp på armen.

Som den største selvfølge i verden inntar min fireåring ektesengen med sine muffinser og rød saft. Uvitende om at samtlige av verdens Grete Roeder, Fedon Lindberger og barnepsykologer ville vridd seg i avsky. Hun sitter der i tussmørket og nyter smaken av søt muffins med perlesukker som knaser mellom tennene og ekte rød saft med millioner av kalorier mens hun studerer mamma og pappa som ligger utslått og snorker og sover.
Ååå den som var fire år igjen og kunne sitte i sengen klokken seks om morgenen mens dagen gryr å dytte hemningsløst i seg med det beste i verden. Føle seg varm og trygg og ønske en dag velkommen på en slik måte!

Men det er jo heller ikke dumt å være voksen og våkne til en blid jente med sukker rundt truten som klapper deg på armen heller da...

13 September 2006

Grip livets droppseske!




Maia sitter i sengen og har akkurat åpnet en dropseske hun aldri før har smakt. Stikker to butte fingre ned i esken og plukker opp et knallrødt mykt drops som hun dytter fort i munnen. Smaker på det en liten stund, før hun tar det ut igjen med en grimase og legger det pent på nattbordet mitt. Så gjentar hun hele prosedyren om igjen, og om igjen. Til slutt ligger det 47 klissete drops på nattbordet mitt, i en seig smørje som etterlater røde spor i treverket.

Hvorfor? Spør jeg.

Det kunne jo hende at det neste var litt bedre, svarte hun og ser uforstående på meg og min totalte ignoranse for det helt opplagte.

Jeg skulle ønske jeg hadde den optimismen og troen som hun har. Troen på at selv om et drops smaker vondt, så kan det hende at det neste, som er helt likt smaker helt annerledes. For man vet ikke før man har smakt, gjør man vel ikke?

Som voksen lærer man av erfaringer. Kanskje litt for fort? For kanskje skulle man beholde litt av barndommens klokketro på at neste drops smaker annerledes. For hvem vet, hva vi går glipp av ved å ikke prøve?

Ha en god dag!

12 September 2006

Sliiiiiiiiiiiiten


Jeg er sliten i dag. Veldig, veldig sliten. Lillemor er på femte dagen i rekonvalesensen sin, og er blitt dårligere igjen. De sa det ofte skjedde med voksne, at de ble verre etter en fire dager. Men de er et tilbakeslag når hun var så pigg i forgårs og så sutrete og plaget i dag. Det går liksom i ett hele tiden nå. Hun orker ingenting, vil bare ligge hele tiden. Klarer nesten ikke å få i seg drikke, og i alle fall ikke mat! Hun begynner allerede å bli litt tynnere. Så det blir til at jeg surrer rundt henne hele tiden. Kontinuerlig. Det er som å ha trippel vakt på sykehus. Forsøker å få i henne drikke. Stryker på ryggen og over håret. Trøster. Fikser isvann og isbiter, saft. Forsøker med loff. Vasker litt. Tar tempen.
Jeg synes ufattelig synd på henne. Særlig når jeg gjorde noe så dumt som å kikke ned i halsen hennes. Vel..... det lignet...ja..... helt ubeskrivelige ting der. Det var grønn-grått og lignet omtrent på spy. Jeg kan bare i min villeste fantasi forstå hvor ufattelig vondt det må være å ha det sånn i halsen sin.

Jeg håper hun blir bedre snart. Og jeg føler samtidig at jeg snart går på veggen. Jeg er så sliten, at bare jeg setter meg ned så sovner jeg. Sittende over avisen til og med! Men det må jo snu igjen. Snart. Håper jeg.

09 September 2006

Telefonisk kjærlighetsdrama

Min datter på ni år har fått mobiltelefon. Den er bare til å brukes hvis hun blir overfalt av en hund og blir kastet nedi et kjerr med brennesler og ligger der med to brekte ben, eller for å ringe å si at hun blir med noen hjem. For egentlig synes jeg at det er alt for tidlig at en niåring skal ha mobil. Men hvis hun ligger der i brenneslen med en siklende rabiessmittet hund over seg så er det jo greit å kunne ringe noen å si ifra hvor hun er.

Og alt var vel og greit i vårt telefoniske paradis frem til en uke siden. Da begynte det å tikke inn merkverdige meldinger. Vi forsto raskt at det var fra noen som trodde at Marte ikke var Marte. For når man får spørsmål om hvordan det gikk på kjøreprøven, så forstår man jo at det er noe feil ute å går. Jeg måtte kvele enhver lyst jeg hadde til å svare på den meldingen. Hadde jo innari lyst til å si noe om at det gikk skikkelig dritt: kræsja to biler og kjørte over en sykkel. Men så besinnet jeg meg. Førtifire år gamle damer gjør vel ikke sånt. Gjør de vel?

Men i natt toppet det seg. Jeg våknet ved tre tiden at det ringte i hennes telefon. Det vil si, det tok meg en god stund å skjønne hvorfor Schnappi das kleine Crocodil spilte på fulle mugger i vårt kjøkken. Tumlende halvnaken stuper jeg inn på kjøkkenet og får sett at det er et ukjent nr før jeg avviser oppringningen og legger meg igjen. Det tar nøyaktig den tiden det tar fra kroppen har kommet seg ned på lakenet og man har tenkt tanken at nå skal man ta på seg dyna, før Schnappi setter igang. Jeg tumler ut av sengen igjen og forbanner krokodiller og andre to og firbeinte individer.
Jeg kverker elegant krokodillen med den lydløse instillingen og går å legger meg.

Morgen.
Det har i løpet av natten vært 28 ubesvarte anrop på telefonen. Og 15 meldinger har tikket inn.
Jeg tenker stakkars-tanker til den personen som har holdt deg gående i hele natt og enda mere stakkars blir det når jeg leser meldingene. For det begynner så fint med: "Jeg tenkte jeg bare skulle sende deg en melding". Deretter kommer det et "Hei, det er meg", og så kommer "Hvordan har du det, er du alene?" etterfulgt at "Tenkte jeg skulle komme til deg". Så kjenner jeg desperasjonen til vedkommende stiger litt pga manglende svar, for nå kommer "Vil du ikke svare?", "Jeg er glad i deg!", etterfulgt av fire "Jeg er glad i deg"' til.

Jeg formelig kjenner desperasjonen til vedkommende som så lengselsfullt har drukket seg drita full igjennom natten i håp om å høre fra sin kjære uten at hun svarte. Jeg håper han var så full at han ikke kjente at han var lei seg. For det må jo være veldig trist å sende så mange meldinger uten å få noe svar. Håper han hadde et abbonement som tillot han å sende mange sms'er uten å gå fullstendig bankerott.
Så jeg sender en pen sms tilbake hvor jeg takker for de 28 oppringningene og de 15 sms'ene med det er feil nummer og vennligst stryk det nummeret fra listen.
Da får jeg enda en sms tilbake "Vil du ikke snakke med meg mer, vil du være alene?" Jeg aner sårhet stolthet og skjønner at her må sterkere midler til bruk. Vi kan jo ikke ha dette gående på min datters telefon. Så jeg ringer vedkommende. Han heter Kristian. Og er nordlending. Han også. Hva er det med nordlendinger og meg for tiden?
Han blir vekket opp og jeg skjønner at han både er bakfull og trøtt. Han tar meg øyeblikkelig for å være telefonselger. Akkurat som en telefonselger ringer noen klokken halv syv en lørdag morgen. Eller???

Jeg må deretter fortelle han til harde fakta at han har ringt til min niåring og ikke til sin kjære,og jeg hører at han bli både litt glad og veldig veldig nervøs. Jeg hører tross alt ut som den største bitchen i verden klokken halv syv om morgenen og skremte vel omtrent vannet av ham. Han unnskylder seg og rører litt rundt og jeg finner ut at det ikke er så mye mer vettugt å få ut av en ungdom klokken halv syv om morgenen etter et fylleslag og legger på.

Deretter, for sikkerthets skyld ringer jeg Netcom. Der sitter det nok en Kristian som forstår problemet. Så han gir oss et nytt nummer. Hvis det hjelper da. Jeg ser bare for meg at det nummeret vi har fått nå tilhørte en rørlegger med nattevakt. Så blir vi vekket opp av hysteriske oversvømte mennesker midt på natten i stedet.

Jeg håper ikke Kristian ikke er altfor bakfull i dag, og at han finner tilbake til sin kjære.
Nå skal jeg spise frokost.

08 September 2006

Anstrengende uke


Jeg føler jeg har løpt en hel uke. Det er i og for seg ingen uting. Man kan jo både risikere å bli i bedre form og miste noen kilo. Eller pådra seg hjerteinfarkt og kneslitasjer, etter som man ser på det postitivt eller negativt.
Jeg vet ikke helt hva jeg kommer til å pådra meg. Men jeg er sliten. Veldig sliten. Da er det vanvittig deilig å ha sin egen blogg hvor man kan klage så mye man vil uten at noen går lei.

Det begynte med at jeg var på stempelscrap-messen på Skedsmohallen i det som føles var to sammenhengende døgn av kjøpegalskap. Deretter inntok en nordlenning huset vårt i to dager for å demontere klima-anlegget for å montere nytt samt varmepumpe.

Og i og med at jeg føler meg omtrent som en fange i eget hus når det rusler fremmede rundt her, blir jeg dødsstressa av sånt. Ikke kan jeg rusle rundt i trusa når jeg vil og hvor jeg vil. Ikke føler jeg at jeg kan synge og plystre skjærende falsk mens jeg sitter på hobbyrommet, og ikke føler jeg at jeg kan prompe på do heller. I redsel for at nordlenningen skulle høre det.

Og så skulle vi til Danmark. Min gubbe og jeg skulle ha vår aller første 12 timers økt sammen siden vi ble kjent med hverandre. Hadde under enormt mye mas klart å få barnevakt og gode greier. Et døgn i Danmark, god mat, ikke gjøre noe. Bare stirre på havet og prate med hverandre. Men nei da...
Gubben kommer hjem med isjias. Ser ut som Erling Skakke og kan knapt gå. Dagen etterpå finner jeg han bevisstløs på badet. Han har svimt av mens han satt på do, knallet hodet i vasken, fått hjernrystelse, kuttet seg opp, blod over alt. Og så lege. Men det er først etter at han har besvimt en gang til. Jeg er redd. Kjemperedd.

Og om ikke det var nok så skal lille 4 åringen min i en operasjon. En mandeloperasjon. Men jeg er like redd som om det skulle være en kvadruppel bypass operasjon. Redd for henne og redd for meg og hvilke følelser jeg måtte bli konfrontert med. Men det går bra. De er kjempesøte på Volvat.

Nå sitter hun i stuen og ser på tv. Det er godt det er kanaler som viser tv døgnet rundt for barn snart. Erling Skakke ligger utstrakt på sengen og snorker så det klirrer i glassruten, og i kjelleren står det faktisk TO NYE NORDLENNINGER som skal montere elektrisiteten på anlegget. Ikke noe mer promping på meg i dag heller.

Og jeg springer frem og tilbake med is, kald saft, mere is, isbiter, spagetti rimini, mere is, dyne, pute, håndkle, is, saft, do, flere isbiter hele dagen.

Og jeg lengter mot kjedelige ensformige dager uten hendelser av noen slag.