18 December 2013

De sterkeste av de sterke



Det er så mange som har det. Akkurat som meg. Kroniske smerter. Smerter som bare er der, dag ut og dag inn fra morgen til kveld og hele natten. Utallige diagnoser, ulykker, gener, gamle historier har gjort at jeg til daglig lever med relativt sterke smerter. Som så mange talløse andre.

Jeg kjenner utallige andre som har det slik. Fullt oppegående flotte, gode, snille mennesker som har blitt rammet av en sykdom som gjør at kroppen ikke klarer det samme som den gjorde før. Noen klarer å jobbe full stilling, noen halv stilling og andre ikke i det hele tatt.

Felles for dem alle er at de som jeg biter tenna sammen til daglig for å holde ut. Felles for alle er at vi kvier oss for å ta  smertestillende vel vitende at smertene kan eskalere og hva har vi da å stille opp med?

Alle har funnet en eller annen måte å holde ut på som fungerer mer eller mindre vellykket. For la oss innse det at det er ingen ting som tar bort smertene helt. De er en del av livet og en del av oss. De gangen du ser oss er de gangene vi er opplagte. De gangene det er stille rundt oss og du ikke ser oss er fordi at da har vi små mye smerter at vi ikke klarer å komme oss ut. Det er slik vi lever livene våre. Med sammenbitte tenner.

Min smertespesialist sa en gang at "det er ikke noe problem å gjøre deg helt smertefri, det er bare å legge deg i livslang narkose!". Men hvem vil det? Vi vil jo leve, oppleve, le og være en del av alt rundt oss. Evig narkose er som døden.

Så de fleste har funnet overlevelsesmekanismer som fungerer mer eller mindre. Det betyr ofte at man må forsake en god del. Alt fra huslige gjøremål, til ting med familien, venner og kjente. Man må lade opp i en uke kanskje for å kunne være med på den ene festen. Vel vitende om at man da også må hvile en  uke etterpå. Men da har man i alle fall minnene fra festen man kan ligge å smile av. Hvis man skal kjøre en time for å komme et sted må man veie det opp mot om det er verdt prisen å ligge dårlig i flere dager. Man må velge mellom bake pepperkaker med ungene, eller skrive julekort.  Man lærer som kroniker at alt har sin pris. Det er mye man må si nei til. Og bli stemplet som både lat, usosial og rar.

Det er ikke så veldig mange som ikke har det slik som forstår måten man må leve på. Man blir ofte sett på som merkelig, sær, vond å ha med å gjøre. Utenforstående skjønner ikke at man den ene dagen kan være på fest mens man dagen etterpå ikke kan noe som helst. Felles for de som ikke forstår dette er at de kanskje heller aldri har satt seg ned for virkelig forsøke å forstå. Og ut av det blir mye uforstand født.

Å være koniker og ikke klare å være i fast jobb har også sin pris. Ikke bare er det nedverdigende å måtte gå på uføretrygd, men også i alle sosiale settinger blir uføretrygdete ofte sett på som annenrangs. Har du ikke en fin stilling å vifte med, så er du liksom ikke verdt å snakke med. Kan du ikke klage over lange køer på E18 eller NSB's trange tog, firmaets julebord eller hvor mye du tjener eller hvilke prosjekter du jobber med på jobben. Ja, da har du jaggu ikke mye du skulle ha sagt. Det hjelper ikke å skilte med atten års skolegang når du ikke er ansatt noen steder.

(Jeg har derfor hatt det svært moro på enkelte sammenkomster hvor man skal møte en hel haug med fremmede å teste ut hvordan man blir møtt hvis man, når de spør hva du jobber med, sier  jeg er uføretrygdet. Folk stikker med en gang de hører de ordene. Sier jeg derimot at jeg er utdannet sykepleier og naturterapeut (som faktisk også er sant) så blir folk værende å snakke med deg. Det morsomste var da jeg en gang kunne fortelle høyst alvorlig fortalte at jeg var sextelefon vertinne. Jeg ble automatisk festens midtpunkt. Så alt annet er derfor bedre enn uføretrygdet. Vel, dette var en digresjon. Tilbake til virkeligheten)

Å være kroniker kan være ensomt. Man må ofte finne nye nettverk. Av andre kronikere. For det er mye man rett og slett ikke klarer å være med på, man må si nei takk til mye og det er vel en grense for hvor mange ganger man kan si nei takk til en sammenkomst før folk gir deg opp. For dagene går opp og de går ned. Man har gode dager og perioder og dårlige. Å avtale å møtes på torsdag om fjorten dager kan være lett for vanlige mennesker. For en kroniker er det noen ganger ikke mulig å vite om det går an.

Det rare derimot er at av alle mennesker jeg kjenner, hvorav mange i høye stillinger og lange utdannelser så er det de menneskene som lever med kroniske sykdommer og smerter kanskje de mest intelligente, varmeste, godeste, mest uselviske, hjertegode menneskene jeg kjenner. Kanskje fordi de har måttet gitt avkall på jobb og køkjøring og andre overfladiske ting og har måttet konsentrere seg om de nære tingene så er de blitt slik de har blitt. Det er mennesker med innsikt, empati og raushet på så mange områder. Selv om de ikke er i jobb så betyr det ikke at hjernen har sluttet å fungere, kanske tvert i mot så fungerer de bedre på det mellommenneskelige plan enn mange andres. Det er blandt de som har det vondest av alle jeg har møtt kjærlighet, omsorg, forståelse og den mest fantastiske humoren. Dog litt svart i kantene av og til, men det er mye overlevelse i galgenhumor også.

Det å leve med kroniske smerter er slitsomt. Selv om man lærer på et vis å leve med det så er det som om batteriet hele tiden er nesten tomt. Det hjelper ikke hvor lang ferie man har for man har aldri ferie fra smertene. Mange tror at "nå som du har hatt ferie som er du vel frisk". Det fungerer bare ikke slik. Smertene går aldri bort, uansett hvor mange måltider man får servert, hvor mange oppvasker man slipper og hvor mange varmegrader det er i vannet og i luften.

Jeg fikk i går en liten aha opplevelse. Jeg har for tiden pådratt meg et særdeles grusomt rygg prolaps som gjør at jeg knapt klarer å røre meg. Jeg har derfor fått relativt sterke smertestillende av legen. Jeg tar nesten aldri smertestillende, livredd som jeg er for å bli avhengig eller dopet av dem. Men i går måtte jeg melde pass og tok de pillene jeg var foreskrevet. Jeg døste av og våknet av at jeg hadde et gigantisk glis av lykke i hele ansiktet mitt. For jeg hadde 100% smertefrihet. En liten stund lå jeg bare der og kjente på hvordan det var å ligge sånn under dynen og ikke ha vondt et eneste sted. Jeg måtte innrømme at jeg faktisk trodde jeg var død og hadde kommet til Himmelen. Det var en sånn utrolig fantastisk opplevelse at jeg bærer det inni meg i dag også. For når tablettene avtok så kom også smertene igjen.

Ja jeg kunne sikkert ha tatt mange flere slike tabletter og ha hatt lengre perioder med smertefrihet. Men det koster. Mye mer enn jeg vil betale. For jeg er mamma, jeg er kone, jeg er venninne og venn. Jeg kan ikke ligge i en tablettrus. Jeg vil leve. Om det er med smertene så vil jeg likevel leve.

Smertefrihet. Er det faktisk slik vanlige mennesker har det? Kan de gå opp en trapp uten smerter? Åpne pengepungen, betale, bære handleposer, sette seg i bilen, kjøre hjem, gå ut av bilen uten smerter? Våkner folk uten smerter? Har de ikke smerter når de sover? Kan de  kle av og på seg uten smerter?

Det må være rart. Og det er først når jeg har kjent på smertefriheten at det går opp for meg hvor mye jeg egentlig går å bærer på til det daglige av smerter. Ja, jeg blir faktisk en smule imponert. At jeg er meg. Og DU er deg, fordi du har dine smerter. Vi bærer på en kollosal mengde smerter hver dag men likevel er vi her.

Til alle mine venner. Dere vet hvem dere er. Dere som bærer det inni dere, som ikke sier stort, men som jeg ser har det vondt. Til dere som gir avkall på så uendelig mye av livene deres og livene til deres barn, som må avveie alt dere gjør, som må betale for alle utskeielser, all moro dere har, som blir møtt med så mye uforstand og fordommer: Jeg håper at vi engang skal bli sett, at legevitenskapen skal kunne gi oss andre behandlingmuligheter enn å legge oss i evigvarende narkose eller så sterke medisiner av vi går rundt i en rus. For vi ønsker ingen av delene. Vi ønsker å leve. Uten smerter men ruset på livet og ikke tabletter. Dette er til deg. For jeg ser deg. Jeg vet hvem du er. Jeg skjønner hvordan du har det. Jeg er stolt av deg, for styrken du viser fra morgen til kveld. Slik jeg er stolt av meg selv også.  Vi kan kanskje ikke skryte av de store bragdene. Vi kan bare skryte av den største av de største:  Og det er at vi lever midt i smertene våre. Fra morgen til kveld. Fra i dag til vi dør.

♥ De sterkeste av de sterke. Det må være oss det.♥


1 comment:

  1. TAKK!! Godt skrevet og det passer nok på veldig, veldig mange av oss. Ønsker deg en så GOD JUL som mulig. Husk å nyte øyeblikket, varm klem.

    ReplyDelete

Thank you for leaving a comment on my blog!
Takk for at du legger igjen en kommentar i bloggen min!