14 April 2008

I was here!


Det er forunderlig det med folks behov for å etterlate seg et bevis på at man var der, et slags minnemerke. Jeg er vel har vel kanskje i større grad enn de fleste blitt bitt av den basillen og det er ikke få trær, benker, skrivepulter jeg har ramponert i mitt liv for å skrive ned mine initialer. I dag er jo ikke det noe jeg er stolt av, man har jo både blitt en del klokere og mer fornuftig med årene og i dag skjems jeg derimot over at det står "TA" på diverse trær og benker rundt i vårt ganske land.

Jeg gikk endog så langt at da grunnmuren skulle støpes på eks'ens og mitt hus så la vi ned en minnekapsel med et bilde som egentlig var utrolig morsomt av oss to og en bergkrystall i. Og fordi dette også var under min ekstreme naturterapeutisk-rettede periode så la jeg likså godt ned en ametyst, citrin, rosenkvarts og bergkrystall til i hvert hjørne. En gang om noen tusen år finner kanskje noen disse tingene og vil få seg en god latter eller hårløs skalle etter å ha klødd seg blankisset for å finne ut av hvordan i all verden ametystene har kommet akkurat dit. Om vi hadde tro på at dette skulle beskytte huset så tok vi jo grundig feil, ikke bare hadde vi oversvømmelse og brann der men ekteskapet ble også oppløst. Men hadde det jo ikke vært for det så hadde jeg jo hverken hatt Maia eller Stein i mitt liv, så kanskje var det lykkekstener likevel?

Jeg husker også at jeg og min lillebror satt og balanserte på stenderverkene på kryploftet til mor og skrev ned navn og dato på taksvillene med sprittusj like før huset selges, og jeg håper jo inderlig at de står der ennå som et evig minnemerke over alle de årene vi bodde og vokste opp i det huset. Lytter du godt hører du vel ennå latteren vår i veggene der tror jeg.

I går var det Maias tur til å sette et merke etter seg. Vi har revet ned klesskapet hennes, som sikkerkt var fra åtti tallet og dermed hadde gjort nytta si. Og så har vi satt opp et nytt et. Men før det så klarte vi å avdekke litt gammel rødblomstrede tapet og en hel vegg å skrive og tegne på. Som du ser så måtte jo både Stein og jeg tagge litt først og så var det Maia som gikk løs med tusj på veggen. At hun tegnet et monster forstår jeg ikke, da jeg aldri ville hatt en monster bak MITT klesskap!!

Det er litt artig synes jeg, å tenke på når dette neste gang kommer frem i lyset. Vi håper jo at kvaliteten på klesskapet er så godt at det holder så lenge vi skal ha huset, så da blir det kankskje en gang om femten år at det dukker opp igjen. Da er ungene ute av redet og jeg og Stein er gammel og krokete og har funnet ut at å bo i et fireetasjers hus ikke lenger er så praktisk for svake rygger og knær. Da vil kanskje Maias monster og våre kjærlighetserklæringer igjen dukke frem i lyset og muligens føler de at hvis de lytter nøye så kan de høre vår latter i veggene.



I've had a really habit in my younger years to leave a mark wherever I went. There is not few trees, benches and desks that are left unmarked from my "TA"-initials. Now I am quite embarresed over the fact that I've done that, and even if I still have the need to leave a mark I do it on my own property.

Here i Maia drawing away on the wall behind her cuboard. We took out the old one that have been there for twenty years and found some of the old red wallpaper that was there before we bought the house, and then a whole wall to draw on. Stein and I left som lovenotes for Maia there and Maia drew a monster (I would not want a monster behind my cuboard!!)and other things.

Doing this reminds me of all the other times in my life I've done similar things. Like leaving a timecapsule in my x'es house when that was build. A timecapsule with a crystal and a picture of us two in it with a date, and even a gemstone in each corner of the house.

And then on my mothers loft on the wooden beames with a marker and my brother by my side.
It's fun to think about when the next time these marks will see the light. Propbably not after Stein and I have sold the house and the kids have grown old enought to leave the nest. Who will see it? Will they think about who wrote it? Will they still hear our laughter linger in the house still after we have left?

3 comments:

  1. Heisann!
    Koste meg veldig med å lese denne historien din. Og fikk plutselig veldig lyst til å skrible et sted inne i huset..........og det gjør jeg nok også en dag! Kanskje inne på krypeloftet?

    Klem fra Heidi

    ReplyDelete
  2. For en koselig idé! Jeg har en sønn som er veldig glad i å sette sin signatur over alt. Blant annet har han risset inn navnet sitt i spisebordplata. Da er det veldig kjekt å ha et gammelt bord man har beiset og lakket sjøl :D

    Klem fra Gunhild

    ReplyDelete
  3. Å, for en koselig historie, og for et morsomt påfunn! Det er noe med denne trangen til å tegne på vegger... Datteren min var veldig glad i å tegne på veggene da hun var liten *sukk* og jeg husker ennå mammas fortvilelse da lillebroren min hadde tegnet en by på veggen og veger på golvet - med sprittusj ;)

    Det er bare å håpe at de som kommer etter kan merke at dere har levd et godt liv i huset. Høre latteren i veggene, som du sier. I mitt forrige ekteskap bodde vi i et hus jeg aldri helt trivdes ordentlig i. Nå var det ikke husets skyld at ekteskapet ikke var "liv laga", men det er et faktum at dette huset har vært bebodd av fire par, og alle har skilt lag mens de har bodd der.

    Så kanskje sitter det mer i veggene enn man tror?

    Uansett; god klem fra Hanne:)

    ReplyDelete

Thank you for leaving a comment on my blog!
Takk for at du legger igjen en kommentar i bloggen min!