08 October 2007

Grusomme dager - Horrible days

Det er tøffe dager her hos oss nå. Stein fikk en prolaps (?) i høstferien og har gått fra ille til verre og verst. Han er nå helt lammet i benet og gjennomgår rene helvetet når det gjelder smerter. Han er våken hele natten og ligger å vrir seg hvilesløst rundt i sengen for å finne en måte å forsøke å døyve de grusomme smertene på. Han stønner og brøler alt etter som, og jeg, som ligger i nærheten er like våken som han og finner heller ingen hvile. Dette er ikke en pyse av et mannfolk vi snakker om. Snarere tvert imot. En mann som er vant til mye smerter og som har skyhøy smerteterskel. Vi har vært ut og inne av legevakter og sykehus og i skrivende stund er han nok en gang på vei til legevakten. Han ble lagt inn på akutten i går men ble sendt hjem igjen. Jeg håper veldig at de legger han inn nå. For jeg synes det er uansvarlig å bare gi oss en haug med morfinbaserte stoffer med beskjed om å øke dosen etter eget forgodtbefinnende. Jeg finner meg selv våkende over han de få minuttene han sover livredd for at han skal slutte å puste pga de tablettene han går på. Jeg finner han liggende på gulvet i gangen, og på do, alt ettersom. Fordi han segner bare om etter noen få skritt. Skjelvende og med ekstreme smerter. Jeg har fått en pleiepasient her hjemme samtidig som jeg skal fungere som mamma og for min egen del. Minstemann her i huset på fem år, bare gråter og gråter og er redd og usikker på hva som skjer. Hun skjønner jo at pappa er syk og er redd for at han skal dø fra henne. Jeg trøster og trøster og når jeg er alene så gråter jeg også. For jeg er så sliten og så redd og så utmattet som jeg aldri kunne tenke at jeg skulle bli. Jeg har mer enn nok med å klare min egen sykdom til vanlig. Med dette på toppen så blir det så alt for mye.


Midt oppi det hele gleder det oss når noen har overskudd nok til å sende en sms eller tilby sin hjelp. I dagens samfunn har vel alle mer enn nok med seg selv virker det som og derfor er det så godt å vite at noen faktisk har overskudd og kjærlighet nok til å sende en sms til oss å si at de tenker på oss. Det er slike ting som gjør at Stein smiler (og jeg griner av). Vi har fått støtte fra de mest uante hold og vi føler vel at det er i slike stunder som dette, når krisen er stor og hjelpebehovet som størst at man ser hvem som er ens venner og ikke. Og så får man vel nok en gang bekreftet at blod er tynnere enn vann.

Hva som vil skje videre vet jeg ikke. Legene er jo ikke helt sikre på hva dette her er engang. Derfor håper jeg som sagt at han nå blir lagt inn så han kan utredes i forhold til dette. I og med at det ikke er antydning til bedring, tvertimot, så er jeg redd og engstlig for hva dette her er og skumle ekle tanker fyller hodet mitt når jeg er alene.
Det er smertefullt å være mamma når barna mine lider. Men det er faktisk like smertefullt å være vitne til at ens livsledsager lider.
Hvis noen vil være med å be/tenne lys/sende gode tanker til Stein, så tar vi imot all den krafen vi kan få.

I'm acually too tired to write all this in english. The short version is that Stein, my hubby is sick. He has been in and out of hospitals and emergency rooms for one ane a half week now. He is paralyzed in one of his legs and is going through extreme pains. Doctors don't know what it is, and are unable to get rid of the pains he got. He is, as I'm writing this on the way to the hospital again. My youngest daughter is crying a lot, afraid of him dying. I'm just completely exhausted. If anyone wants to join us in prair. Lit candles for him or send him good healing thoughts we will appreciate any help we can get.

2 comments:

  1. Hei kjære deg.

    Høres ut som dere har det stritt nå. Håper de kan hjelpe Stein, og ikke sender han hjem igjen i dag også.
    Skjønte at du var sliten og ute av lage da vi møtte deg på MH på fredag, da vi var på vei på treff i Fredrikstad. Men ikke at det var så ille.
    Håper du kan få deg en god natts søvn, og at ting blir litt lysere i morgen.

    Stor klem fra Hege

    ReplyDelete
  2. Oh Tonje
    I am so sorry that you are having such times .... I hope that there is light at the end of the tunnel and that you and your family will come out stronger at the end.

    P.S.The leg seems to me like a pinched sciatic nerve (spine at the bottom). I notice more of this on my legs.

    Thinking of you and hugs from Toronto!!!

    ReplyDelete

Thank you for leaving a comment on my blog!
Takk for at du legger igjen en kommentar i bloggen min!