28 November 2006

Pølselabber

I dag er en skikkelig drittdag egentlig. Sånn smertehelvetesmessig. Jeg våknet opp med verking fra den ytterste fingertupp og hele veien opp til skuldrene. Det er ikke så vanvittig sterk smerte, men det er en smerte som er der hele tiden, usantanselig, bankende, sviende. Den tapper meg for all energi, jeg blir deprimert og jeg blir trist.
Maia ville som vanlig krype opp på fanget mitt etter frokosten. Vi pleier å ha fem minutter sånn nese mot nese mens vi snakker sammen, gir hverandre en klem, tuller og tøyser litt mens de andre spiser ferdig frokosten sin. Maia og jeg er ikke sånne morgenmat mennesker vi. Men i dag ble alt bare fryktelig vanskelig og fryktelig trist. Jeg klarte ikke å løfte henne opp, og jeg klarte ikke å legge henne inntill meg slik vi alltid tøyser med. "Akkurat sånn lå du når du var baby, men da var du såååå liten" pleier jeg å si mens jeg tar henne i armene og måler med fingrene hvor liten hun var.

Men i dag gikk det ikke.
Når jeg har så vondt, så er det akkurat som om alle krefter forsvinner ut av fingrene og hendene mine. Og Maia på et vis, forsto instinktivt at noe var galt, for hun begynte å stryke på kinnet mitt mens hun så på meg med store øyne. Og da klarte ikke jeg å holde meg lenger, men satt å gråt lenge og stille. Jeg gråt for smertene og jeg gråt for at jeg ikke klarer å holde på Maia lenger, ikke gre det lange håret til Marte. Selv det å gi dem en klem er vondt. Jeg gråt for redsel for fremtiden og om alt det siste i livet jeg holder fast ved skal bli borte for meg. Jeg tør ikke engang tenke tanken helt ut hvis dette skal bli slik fremtiden skal være. Jeg har blitt fratatt så uendelig mange muligheter i livet, og er så utrolig stolt over meg selv at jeg har klart å komme hit jeg er likevel. At jeg jobber som kreativ designer, at jeg holder kurs, at jeg lager kort som folk vi ha og etterspør.Og hvis dette også skal bli borte....

Det var liksom hendene jeg hadde igjen. Det var bare armene igjen på meg som fungerte. Alt annet har på en måte livet tatt fra meg i bilulykker på bilulykker. Og nå fungerer ikke de heller. Jeg er så fortvilet akkurat nå. Så uendelig trist og lei meg.

Legene MÅ kunne finne ut hva dette er!! De MÅ kunne hjelpe meg!! I dag er jo hendene dobbelt så store som i går. De er så hovne og vonde. Det strammer i dem og de er harde og vonde. Jeg nekter å la dette bli fremtiden min!

Men likevel. Det er vanskelig. Så utrolig vanskelig å være tøff og hard. For akkurat nå er jeg bare så utrolig trist og sliten. Jeg forsøker å finne styrke til å holde ut, men jeg vet ikke hvor jeg skal finne det hen. Selv det å skrive betyr å bite tenna sammen og kjenne på så forferdelig mye smerte. Smerter jeg snart ikke orker mer av.

3 comments:

  1. Dette var vondt å høre, Tonje.. Ønsker deg alt godt og håper og tror at du skal få bli frisk igjen!!

    ReplyDelete
  2. Anonymous5/12/06 22:42

    Huff og huff...Skjønner akkurat hvordan du har det..Slik er det med meg også..Men det er utrolig mye man greier med en sta vilje..Men husk å ta vare på deg selv også.. Det er kjett med slike dager..Men da gleder man seg hvertfall mere av de gode..Og det er de gode dagene man skal legge på minne.. Håper du blir bra igjen..så lenge det er håp...osv :) Sender deg gode tanker.. Elisabeth

    ReplyDelete
  3. Det var skikkelig trist å lese bloggen din. Lese om fortvilelesen og redselen du lar komme frem. Jeg håper inderlig at du blir kvitt smertene og at du får en bedre hverdag. Ta godt vare på deg selv! Mange varme klemmer fra Lisbeth

    ReplyDelete

Thank you for leaving a comment on my blog!
Takk for at du legger igjen en kommentar i bloggen min!