12 October 2006

Skogstur med innlagt dramatikk


Jeg gikk meg vill i går. Trodde aldri det kunne skje et voksent menneske med kart og kompass. Men det gjorde det.

Jeg mistet på et eller annet tidspunkt stien jeg gikk på, og det var begynnelsen til elendigheten. Jeg forsøkte meg hele tiden å orientere meg, men det var umulig. For kart og terreng stemte rett og slett ikke i det hele tatt! Jeg gikk rundt for å forsøke å finne ut hvor jeg var, og med det rotet jeg meg enda mere vekk. Til slutt var jeg helt og totalt fortapt i en gedigen milevid skog langt fra mennesker på en liten kolle omgitt av så tett vegetasjon at jeg ikke klarte å komme ut igjen. Så der satt jeg på den kollen og det eneste jeg så var himmelen.

Panikken tok mer og mer overhånd. Jeg er ellers et rolig menneske, men etter to og en halv time med villgåing var jeg både sliten, trøtt og våt. Og veldig fortvilet.
Jeg hadde heldigvis med meg mobiltelefon. Og enda mer heldig : Det var dekning der! Jeg fikk ringt mannen og fortalt at jeg sto alene midt inni en stor skog og ikke visste hvor jeg var hen. Han fikk roet meg ned, mens jeg tørket tårene og jeg ble såpass klar i hodet igjen at jeg fikk forsøkt nok en gang å komme meg ut av villnisset. Det hjalp på en måte å vite at noen andre visste at jeg ikke visste hvor jeg var. Det var så godt å høre stemmen til noen.

Jeg kom meg endelig, etter mye gåing inn på en sti. Og ut i fra teorien om at de fleste stien leder til noe, så begynte jeg å gå på den, selv om den faktisk gikk i helt feil retning i forhold til hva jeg hadde ønsket den skulle. Og til slutt kom jeg ut på en stor vei og var reddet. Skoene hadde forresten på turen gått i oppløsning så jeg hadde ikke såler igjen på skoene da jeg kom hjem. Føtttene hadde også gått mer eller mindre i oppløsning. Jeg hadde fått sår og kutt og utallige stikk etter edderkopper og hjortefluer. Jeg hadde vært ute å gått i seks samfulle timer, og i om med at jeg egentlig er et ekstremt skrøpelig individ, så fikk jeg betale for det ved at jeg ikke klarte å bevege en muskel resten av dagen.
Det verket og banket i alle muskler og ledd og jeg følte meg som tusenogåtti år gammel.


Så nå vet gubben om min orienteringshemmelighet. Men han var like imponert for det da! Jeg gikk i alle fall til sølv i går. Men det gjenstår 108 poeng før jeg tar gull. I dag skal jeg IKKE ut å gå. Kanskje i moren. Hvis jeg klarer å komme meg ut av sengen.

1 comment:

  1. Du Tonje, du Tonje, du er lik deg selv! Jeg tenkte det vel da jeg skrev den første mailen om turene dine, at dette ville gå galt. Enda godt du hadde med mobiltelefon! Det er nok lurt å ta mindre etapper hver gang, og kanskje få med deg noen også.
    Men jeg er imponert over at du tok sølv! Det var skikkelig bra Tonje. Du fortjente nesten gull. Og hvis jeg ikke tar helt feil, har jeg et gullmerke i orientering hjemme som du kan få.
    Hold deg hjemme resten av sesongen. Og lykke til med vårpostene.

    ReplyDelete

Thank you for leaving a comment on my blog!
Takk for at du legger igjen en kommentar i bloggen min!