09 September 2006

Telefonisk kjærlighetsdrama

Min datter på ni år har fått mobiltelefon. Den er bare til å brukes hvis hun blir overfalt av en hund og blir kastet nedi et kjerr med brennesler og ligger der med to brekte ben, eller for å ringe å si at hun blir med noen hjem. For egentlig synes jeg at det er alt for tidlig at en niåring skal ha mobil. Men hvis hun ligger der i brenneslen med en siklende rabiessmittet hund over seg så er det jo greit å kunne ringe noen å si ifra hvor hun er.

Og alt var vel og greit i vårt telefoniske paradis frem til en uke siden. Da begynte det å tikke inn merkverdige meldinger. Vi forsto raskt at det var fra noen som trodde at Marte ikke var Marte. For når man får spørsmål om hvordan det gikk på kjøreprøven, så forstår man jo at det er noe feil ute å går. Jeg måtte kvele enhver lyst jeg hadde til å svare på den meldingen. Hadde jo innari lyst til å si noe om at det gikk skikkelig dritt: kræsja to biler og kjørte over en sykkel. Men så besinnet jeg meg. Førtifire år gamle damer gjør vel ikke sånt. Gjør de vel?

Men i natt toppet det seg. Jeg våknet ved tre tiden at det ringte i hennes telefon. Det vil si, det tok meg en god stund å skjønne hvorfor Schnappi das kleine Crocodil spilte på fulle mugger i vårt kjøkken. Tumlende halvnaken stuper jeg inn på kjøkkenet og får sett at det er et ukjent nr før jeg avviser oppringningen og legger meg igjen. Det tar nøyaktig den tiden det tar fra kroppen har kommet seg ned på lakenet og man har tenkt tanken at nå skal man ta på seg dyna, før Schnappi setter igang. Jeg tumler ut av sengen igjen og forbanner krokodiller og andre to og firbeinte individer.
Jeg kverker elegant krokodillen med den lydløse instillingen og går å legger meg.

Morgen.
Det har i løpet av natten vært 28 ubesvarte anrop på telefonen. Og 15 meldinger har tikket inn.
Jeg tenker stakkars-tanker til den personen som har holdt deg gående i hele natt og enda mere stakkars blir det når jeg leser meldingene. For det begynner så fint med: "Jeg tenkte jeg bare skulle sende deg en melding". Deretter kommer det et "Hei, det er meg", og så kommer "Hvordan har du det, er du alene?" etterfulgt at "Tenkte jeg skulle komme til deg". Så kjenner jeg desperasjonen til vedkommende stiger litt pga manglende svar, for nå kommer "Vil du ikke svare?", "Jeg er glad i deg!", etterfulgt av fire "Jeg er glad i deg"' til.

Jeg formelig kjenner desperasjonen til vedkommende som så lengselsfullt har drukket seg drita full igjennom natten i håp om å høre fra sin kjære uten at hun svarte. Jeg håper han var så full at han ikke kjente at han var lei seg. For det må jo være veldig trist å sende så mange meldinger uten å få noe svar. Håper han hadde et abbonement som tillot han å sende mange sms'er uten å gå fullstendig bankerott.
Så jeg sender en pen sms tilbake hvor jeg takker for de 28 oppringningene og de 15 sms'ene med det er feil nummer og vennligst stryk det nummeret fra listen.
Da får jeg enda en sms tilbake "Vil du ikke snakke med meg mer, vil du være alene?" Jeg aner sårhet stolthet og skjønner at her må sterkere midler til bruk. Vi kan jo ikke ha dette gående på min datters telefon. Så jeg ringer vedkommende. Han heter Kristian. Og er nordlending. Han også. Hva er det med nordlendinger og meg for tiden?
Han blir vekket opp og jeg skjønner at han både er bakfull og trøtt. Han tar meg øyeblikkelig for å være telefonselger. Akkurat som en telefonselger ringer noen klokken halv syv en lørdag morgen. Eller???

Jeg må deretter fortelle han til harde fakta at han har ringt til min niåring og ikke til sin kjære,og jeg hører at han bli både litt glad og veldig veldig nervøs. Jeg hører tross alt ut som den største bitchen i verden klokken halv syv om morgenen og skremte vel omtrent vannet av ham. Han unnskylder seg og rører litt rundt og jeg finner ut at det ikke er så mye mer vettugt å få ut av en ungdom klokken halv syv om morgenen etter et fylleslag og legger på.

Deretter, for sikkerthets skyld ringer jeg Netcom. Der sitter det nok en Kristian som forstår problemet. Så han gir oss et nytt nummer. Hvis det hjelper da. Jeg ser bare for meg at det nummeret vi har fått nå tilhørte en rørlegger med nattevakt. Så blir vi vekket opp av hysteriske oversvømte mennesker midt på natten i stedet.

Jeg håper ikke Kristian ikke er altfor bakfull i dag, og at han finner tilbake til sin kjære.
Nå skal jeg spise frokost.

1 comment:

  1. Hei Snuppeline! Høres ut som en slitsom natt. Håper det nye nummeret gir dere nattero. Sender en klem til deg og håper at alle i huset snart er friske og på beina.

    Klem fra AnitaPL

    ReplyDelete

Thank you for leaving a comment on my blog!
Takk for at du legger igjen en kommentar i bloggen min!