19 September 2006

Hybelkaniner


Hva er det med meg og rydding? Eller kanskje de aller fleste kvinner og rydding? Hvorfor tror vi at vi hele tiden må ha et perfekt hjem, blottet for hybelkaniner og andre hårete individer for å fremstå som den perfekte husmor? Er den en slags forbannelse som er nedarvet gjennom generasjoner av lutryggede husmødre som har vasket tapetet av sine vegger for å fremstå som vellykkede? For jeg må jo innrømme at det er en stor andel av den type kvinner i mitt slektstre. Er det lut og såpevann som har trengt inn i kroppen deres og endret dna'et slik at også neste generasjon skal leve under den evige forbannelsen om at de er NØDT til å ha det perfekte hjem?'

Jeg bare undrer jeg....

Mitt hjem har den siste tiden båret preg av møkk. Ren og skjær avlsfabrikk for hybelkaniner. Blandet med litt jord og skitt i underetasjen der rørleggere, elektrikere og andre leggere har gått ut og inn i huset vårt. (Hvorfor lærer de aldri å ta av seg på beina når de går ut og inn?) Og rot. Veldig mye rot. Ekstremt mye rot. Vi har vasset i Bratzdukker og tegnesaker i nærmest alle de 22 rommene i dette huset.
Og midt oppi det hele ringer det på døren, og der står svigerfamilien.
At jeg ble glad for besøk, er vel å ta litt hardt i. Vel,... jeg ble jo glad, de er jo hyggelige. Men at de skulle være vitne til dette ekstreme kaoset, var mer enn jeg nesten kunne tåle. De måtte jo tråkke over femten par sko bare for å komme inn i gangen som før sagt var full av jord og sand. Deretter kravle opp trappene og bli mødt av en potte, et sengesett som Maia hadde brukt til å leke hus med. To døde potteplanter, og omtrent femten kilo med leker av ymse sorter.

Jeg lurer på hva de tenkte jeg.
Og jeg skulle ønske jeg ikke brydde meg om hva de tenkte.
Og jeg skulle ønske jeg i en alder av 44 år minus to dager var voksen nok til å ikke komme med unnskyldninger over rotet mitt.

Det er jo mitt hus. Jeg må jo få ha det slik jeg selv vil.
Eller tenker de at deres stakkars sønn har havnet i uføre med selve hybelkaninoppdretteren fra helvete?

Skal jeg kanksje også her komme med unnskyldninger for rotet mitt? Fortelle om en veldig syk Maia som har tatt opp sin mors tid 24 timer i døgnet siste uken, blandet med veldig syk mann som har ligget i sengen med rygg som en knotrete kjepp. Om mengder av bestillinger på stempelplatene mine som skal ut hver dag og som må pakkes og skippes, om syv søvnløse netter i strekk som har gjort selv meg litt sliten og matt? Det hadde jo i så fall vært en fin unskyldning. Men det er jo slik vårt hus ser ut rett som det er, så den unnskyldningen holder ikke i lengden likevel...

Jeg husker jeg kom ubedt til en veninne en gang for noen måneder siden. Det rådet det komplette kaos der. Jeg dumpet ned i en sofa, omgitt av tretten årganger med aviser og ukeblader, skøyv unna en haug med leker, en hund og følte meg fullstendig og komplett lykkelig og fornøyd der jeg satt. Det var en god hjemmefølelse å sitte der. Ikke en eneste negativ tanke fløy gjennom mitt hode over kaoset hennes. Tvert imot var det deilig å sitte der og jeg tenkte bare at hun har sikkert hatt en travelt i det siste fordi det var mer rotete der enn det pleier å være.

Tenker folk det om meg og mitt rot også? Tenker de at nå har Snuppeline hatt så mye å henge fingrene i at hun ikke prioriterte huset? Tenker de at Snuppeline ser faktisk veldig lykkelig ut og har sikkert masse spennende å fylle livet sitt med, foruten å rydde? Tenker de at ungene til Snuppeline ser faktisk sunne, glade og friske ut?

Eller tenker de på hvilken elendig mamma og husmor jeg må være som kan ha det slik rundt meg? Hvilket elendig menneske jeg må være som lar barne mine leke med hybelkaniner og mannen min stryke skjortene sine selv?

Jeg undres jeg.
Og ønsker at jeg ikke brydde meg.
Kanskje det skal bli målet for de neste førti årene: Å lære seg å leve i fredelig sameksistens med hybelkaniner og andre hårete individer, og ikke bry seg katta over hva andre folk sier? For jeg har så innmari lyst til at mine to jenter skal vokse opp fri for vaske og rydde nevroser.

For hva er rot? Er ikke rot i et hus bare et uttrykk for at her bor det lykkelige og kreative individer som har mere å fylle livet sitt med enn å rydde?

1 comment:

  1. Du er nok egentlig arvelig belastet ettersom du kan tenke de tankene du gjør, samtidig har du klart å løsrive deg fra dem slik at du gjør hva du vil og ikke er så opptatt av hva andre syntes. Trives du med rot og hybelkaniner så ha det slik, men det er viktig å respektere de som ikke klarer å ha det slik rundt seg.

    ReplyDelete

Thank you for leaving a comment on my blog!
Takk for at du legger igjen en kommentar i bloggen min!